Many Years Ago

For 50 år siden skjedde et avgjørende møte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ennå ikke 50 år siden The Beatles ble til. Men ifølge Beatles-kyndige skjedde det første, avgjørende møtet mellom John Lennon og Paul McCartney for nøyaktig 50 år siden i morgen, nemlig den 6. juli 1957. Gruppas produsent, George Martin, undrer i en artikkel i Herald Tribune på hva han selv gjorde akkurat den dagen. For det skulle gå fem år før han bidro til platekontrakten og utgivelsen av gjennombruddslåta «Love me do» i 1962. Ingen skjønte den gang at disse gutta, med mørke pannelugger, gjenkneppede jakker, hese stemmer, og såkalt piggtrådmusikk, representerte et historisk tidsskille. The Beatles ble en kulturell og musikalsk revolusjon. Ingen trodde noensinne at pop og rock ville være noe annet enn en ungdomskultur. Og ingen så for seg at folk i alle aldrer, i alle sosiale lag, over hele verden, med og uten sangstemme i mange tiår framover skulle gaule «When I’m sixtyfour…many years from now» og «I am the walrus/Goo goo g’ joob ». Flerstemt. Det fins en Beatles-kompetanse rundt omkring som verden ennå ikke har tatt inn over seg.

The Beatles ble et globalt fenomen før vi snakket om globalisering. De eksponerte mer enn noe annet en ny ungdomsgenerasjons kjøpekraft. Selv om ungdom på den tida gjorde opprør mot konvensjoner og foreldrenes marsjtakt, gikk de selv i gåsegang og kjøpte de samme platene. Historikeren Eric Hobsbawm skriver i sin bok om forrige århundre, «Ekstremismens tidsalder», om de halvvoksne som fra begynnelsen av 50-tallet gikk inn i fullt arbeid etter folkeskolen og hadde langt mer penger å bruke enn ungdom tidligere hadde hatt, takket være etterkrigstidas økonomiske vekst og fulle sysselsetting. Foreldrene trengte ikke hjemmeboende ungdommers bidrag til husholdningen. «Det var oppdagelsen av dette ungdomsmarkedet midt i 1950-åra som revolusjonerte popmusikkindustrien», skriver Hobsbawm, som også opplyser at ungdom brukte fem ganger så mye på plater i 1970 som i 1955.

John og Paul var med andre ord på rett sted til rett tid. De fikk den nødvendige tida til å dyrke sin lidenskap og perfeksjonere sine ferdigheter, før popindustriens forlengede arm så fortjenestemulighetene i dem. Plateprodusenten George Martin var ute etter ei popgruppe med appell. The Beatles’ manager, Brian Epstein, var ute etter noen som kunne fatte interesse for hans gruppe. De møttes via mellommenn, og resten er historie. En suksesshistorie. Det er nesten ubegripelig at disse tjueåringene kunne komponere musikk som fikk jenter til å skrike, gutter til å herme og verdens symfoniorkestre til å stemme sine fioliner. Det er like ufattelig at så unge mennesker kunne skrive så klokt om livet og kjærligheten. Men samtidig er det slik at svært mange av datidas superstjerner i pop- og rockbransjen har fått evig liv og at livet og kjærligheten er udødelige temaer som man ikke nødvendigvis må være 50 for å skrive forstandig om.

The Beatles er et godt eksempel på at den historiske utvikling hviler både på materielle og personlige forutsetninger. Framveksten av den nye ungdomsgenerasjonen var avgjørende for gruppas suksess. Men for å erobre verden med sine låter måtte de være bedre enn alle andre og ha alt det verden tørstet etter. Og verden tørster fortsatt etter Beatles-låter.