Marits liv som hund

I to måneder har skuespilleren Marit Andreassen (30) vimset rundt på Oslo Nye Teater som tispe. Nå er hun ferdig med prøvene til stykket «Sylvia», som handler om en ekteskapskonflikt. Marit spiller hovedrollen som hund når kona går lei mannens følelser for sin firbeinte følgesvenn. Han må velge hunden eller henne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Andreassen logrer og peser med tunga ute. Klatrer opp i stolen og går to runder rundt seg selv før hun slår seg ned - akkurat som en hund. Men i rollen spiller hun litt menneske også.

Går på to bein og snakker menneskespråk. Men når løpetida kommer, er det ikke tvil om at vi har med en hund å gjøre.

- Jeg har vært usikker på om jeg egentlig er menneske eller hund i stykket. Vi har funnet balansegangen underveis, sier Marit Andreassen.

Sexy puddel

«Sylvia» er en romantisk storbykomedie av Albert Ramsdell Gurney, oversatt av Svein Selvig. Forestillingen ble første gang satt opp i New York for mindre enn to år siden. Den har også vært oppført i London, Paris og Stockholm.

Det er altså ikke en ny variant av Labbetuss vi her har med å gjøre. Ingen pels. Ingen bjeffing. Det er hundens kroppsspråk i en feminin og utfordrende kvinnekropp vi møter. Den ville pønkerhunden Sylvia med rastafletter, som mannen finner i parken, forvandles til en nyfrisert puddel med nettingstrømper og miniskjørt etter et besøk hos hundefrisøren.

- Spørsmålet er hva ektemannen egentlig trenger. Er det en hund eller er det ei elskerinne?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter et langt og heller kjølig samliv, blomstrer følelsene opp i ham når han får hunden. Kona registrerer fenomenet og blir frustrert.

- Jeg tar'n likevel ikke helt ut som intrigemaker og elskerinne, sier hunderolleinnehaveren.

- Den seksuelle debuten skjer med Buster i parken. Straffen blir sterilisering, sier svolværjenta trist.

Uhemmet skryt

Når vi spør Andreassen om hvordan det har vært å ta instruksjon fra veteranen Toralv Maurstad, er det de vanlige klisjeene teaterfolk ofte bruker om hverandre, vi får høre. «Fabelaktig», «helt utrolig», «en forløser», «alt han sier er riktig» og «et geni i arbeid», konstaterer Marit uten blygsel. Hørt det før? Sikkert, men det virker faktisk som jenta mener det hun sier.

- Tenk deg, han er 70 år, står her og instruerer intensivt sju timer i strekk. Når jeg går hjem, løper han ned til Nationaltheatret for å spille Peer Gynt i to timer.

Marit er imponert, men hun har også fått seg noen slag.

- Let litt mer etter jenta i deg når du er hund, sa Toralv til meg.

Et par dager seinere kom dommen, og den har ikke Marit glemt. «Du kler best å være hund,» sa Maurstad til unge Andreassen.