Markaminner

Strekkbuksa, bærpelleren og Bergan-sekken på utstilling i Oslo Bymuseum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Strekkbuksa? Ennå kjenner jeg ilingene av lykke da jeg endelig fikk min første strekkbukse og sammen med venninnene dro på fattigmannspåske til Tryvannstårnet. La oss på barsenger og smurte vaselin i ansiktet. Fniste og snakket om gutter, og håpet på brunfargen som fjellfolket ville ha etter påsken. De som hadde råd til å forlate byen i høytida.Nå kommer strekkbuksa på utstilling.I kveld åpner Oslo Bymuseum utstillingen «Marka i sentrum», der voksenfolket kan fråtse i fortidas gleder og minner, de yngre oppleve at Oslo er noe mer enn hippe kaffebarer og trendy shopping.Skjønt flesteparten må ha minner om marka. Enten fordi de som barn grinete ble dratt på tur av ambisiøse foreldre, der de der og da bestemte at de aldri skulle gå på tur når de ble voksne. Eller alle de andre som fant og finner glede i et uoppgått skispor eller dagens preparerte løyper, trikkeskinner gjennom Marka som strekker seg gjennom fem fylker og 18 kommuner, totalt 1700 kvadratkilometer, hvorav 300 av dem i Oslo.

Det var ikke alltid vi kom til Kikut. Men gjorde vi det kunne vi briefe på skolen dagen etter. Vi fortalte ikke om de fysiske rundkast vi ufrivillig hadde tatt i Slakterkleivene, en beryktet løype ned til Blankvann med mange brukne skitupper på samvittigheten. Da vi trillet ned til Blankvann hadde vi snø også innenfor genseren, kanskje var det en Mariusgenser, og de første skiene, kjøpt for penger vi fikk til konfirmasjonen, var blitt flisete, men ennå heldigvis hele.Det hører til Markas historie, at den ikke først og fremst ble brukt av de ubemidlede. Marka var tidlig borgerskapets arena, og selv i dag når vi tror at marka brukes av «alle», er det de velutdannede 40-åringer som statistisk er i flertall.

Det var nok også borgerskapet som begynte å fly til skogs om høsten for å plukke sopp. Nå har også vi andre funnet lykken på en flekk i skauen, der kantarellene lysende varmgule prøver å gjemme seg i mosen og høstbladene. For fattigfolket var sopp kumat.Derimot var bærplukking et must. Vi ble dratt til skogs med bøtter og spann for å plukke bringebær og blåbær, og nyper som klødde mer enn glassvatt da vi kom til rensingen.Bærpeller? Nei, vi hadde ikke det til å begynne med. Den kostet penger. Men bærpelleren hører markahistorien til og stilles ut i Oslos historiske skattekammer sammen med den grå Bergan-sekken, kandaharbindingene, bilder av Holmenkolltrikken, den som hadde gyllent trepanel utenpå, og andre fotografiske minner, fra private album og museets samlinger.

Utstillingen begynner i nåtiden og tar oss på vandring tilbake i historien. Den viser også skogen som arbeidsplass og stiller spørsmål om hvorfor Marka er hellig for oss. Hvorfor vi får dårlig samvittighet hvis vi ikke har svettet ut i løpet av helgen.En cappuccino på en kaffebar og intellektuelle blikk ned i Ulysses eller Le Monde blir du ikke svett av. Eller?