Markedet og jorda

De unge skal arve jorda. Men først skal vi lære dem å ødelegge den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRE MEDIEBUDSKAP denne uka tvang fram refleksjoner hos en som til daglig ikke nærer frykt for jordas undergang. Det ene kom fra daglig leder i reklamebyrået Siste Skrik, Elizabeth Hartmann, som var med i Petter Nomes «Sommeråpent». Hun er bekymret for det enorme kjøpepresset unge jenter og gutter blir utsatt for. Hartmann mener de blir pådyttet et voksent forbruksmønster altfor tidlig og blir frarøvet sin barndom som følge av leketøys-, mote- og skjønnhetsindustriens umettelige behov for avkastning. Og til forskjell fra tidligere generasjoner får barn og unge nå kastet på seg reklamebudskapet gjennom så kraftige tv-medier at mor og far ikke har en sjanse - om de nå hadde villet tilby en viss motvekt.

DET ANDRE BUDSKAPET kom tikkende inn på min e-post, den engelskspråklige versjonen av månedsmagasinet Le Monde Diplomatique (som blant annet var sentral i dannelsen av Attac-bevegelsen). Lederartikkelen bar tittelen «Saving the planet», intet mindre, og minner om alvoret bak det forestående verdenstoppmøtet om miljø og utvikling som starter i Johannesburg mandag i neste uke. Ti år etter den første verdenskonferansen i Rio er klodens tilstand bare blitt verre.

DET TREDJE BUDSKAPET var selvfølgelig flomkatastrofen i Europa: først Praha under vann, så Dresden, etter at Moldau, som renner videre i Elben i Tyskland, steg metervis i ellevilt raseri over unormale nedbørsmengder og ueuropeisk klima. Jo nærmere oss og våre feriemål vannet stiger, jo mer bekymret blir vi for været, klimaet, forurensningen og kloden. Men når galt først skulle skje på nordlige breddegrader, var det fint det skjedde nå før verdenstoppmøtet. For det vil utvilsomt tvinge fram et alvor blant de rundt 60000 utsendte og statslederne fra 180 land, som der skal finne svarene på vår tids største utfordringer.

I RIO BLE DET ENIGHET om følgende erkjennelse: «Den viktigste årsaken til forverringen av det globale miljøet er det ikke-bærekraftige forbruks- og produksjonsmønsteret, særlig i de industrialiserte land...». Erkjennelsen har ikke ført til forbedringer. Tilstanden er blitt verre, ifølge nevnte månedsmagasin:

Forskjellene mellom fattig og rik er større enn noensinne. Verdens tre rikeste enkeltpersoner har større formue enn den samlede formuen til innbyggerne i 48 av jordas fattigste land. De 30 rikeste landene, som har en femdel av verdens befolkning, produserer og forbruker 85 prosent av verdens syntetisk-kjemiske produkter, 80 prosent av den ikke-fornybare energien og 40 prosent av drikkevannet. Og de rikeste landenes utslipp av klimagasser per innbygger er ti ganger høyere enn landene i sør. Siden Rio har utslippet av CO{-2} økt med 9 prosent på verdensbasis, med 18 prosent i USA.

Mer enn én milliard mennesker har ikke tilgang på reint drikkevann. 30000 mennesker dør hver dag på grunn av forurenset drikkevann, et tall som setter dødstallene fra 11. september i perspektiv. Ødeleggelsen av skogene fortsetter. 17 millioner hektar skog forsvinner hvert år. Det tilsvarer et areal som er fire ganger større enn Sveits. Ifølge en studie utført av World Conservation Union (IUCN) i samarbeid med 600 forskere er 13 prosent av alle fuglearter, 25 prosent av alle pattedyr- og amfibiearter og 34 prosent av alle fiskearter utryddingstruet. Worldwatch Institute mener vi kan stå foran en masseutryddelse som vår planet ikke har opplevd siden dinosaurene forsvant.

HVA HAR SÅ reklamekvinnen og tenåringsmora Elizabeth Hartmann med dette å gjøre? Hun er på mange måter det personifiserte dilemmaet i vår tid. Hun lager reklame for produsenter som ønsker å selge sine produkter, nyttige eller unyttige. Samtidig roper hun stans: Det er ikke meningen å utnytte barn som tar reklamen for god fisk. Hartmann var medlem av det Bondevik-oppnevnte Nyborg-utvalget, som blant annet utredet hvordan reklamen påvirker barn og unge. I innstillingen går det fram at det bare i Norge brukes 15- 20 milliarder kroner til markedsføring av ulike produkter. Pengesummen er ufattelig med tanke på de summer som skiller høyre og venstre side i politikken. Og vi må gå ut fra at pengene styrer vårt forbruk og bygger opp følelsen av behov som må tilfredsstilles. Ellers ville ingen brukt over et halvt forsvarsbudsjett i året på lekker overtalelseskunst. Hartmann deler sitt dilemma med lederne som møtes i Johannesburg i neste uke. De fleste av dem vil ha markedsøkonomi framfor planøkonomi. Men samtidig ser de at markedet ikke har oversikt over bivirkningene for menneskers sinn og for klodens evne til å tåle påkjenningene vi utsetter den for.

ETTER RIO-TOPPMØTET har arenaen for den frie markedsøkonomien økt enormt, både geografisk og sosialt. Uutnyttede «hvite felter» på kartet er innlemmet. Russland, tidligere Øst-Europa, Kina. Vi kan bare forestille oss hvilke klimautslipp vi vil få når en milliard kinesere kaster syklene til fordel for biler med bensinmotorer. Og aldersgrupper som ikke tidligere veide tungt i konsumøkonomien, er blitt satsingsområde. Barn og unge fanger lett og ukritisk opp nye trender og nye produkter og står i første linje når nyvinninger skal spres på markedet. Den voksne, velstående generasjon i de vestlige landene lærer barn og unge opp til et forbruks- og livsmønster som kan slå tilbake som kraftige flodbølger mot vår natur og vårt samfunnssystem.