Markedet overtar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Årets lønnsoppgjør i offentlig sektor fikk en overraskende start. Staten var rausere enn den selv hadde antydet i nasjonalbudsjettet, og arbeidstakerorganisasjonene tok tilbudet på strak arm over bordet. Alle vil få solid reallønnsøkning. Noen grupper, som politi- og lensmenn, kan regne med å oppnå opp mot halvparten av sine historisk skyhøye krav. Det er satt av store midler til såkalte justerings- og normeringsforhandlinger og til lokale oppgjør i de enkelte etater. Og med de store generelle tilleggene som er gitt, er det skapt en atmosfære som trolig vil skape aksept hos de fleste for en viss forskjellsbehandling.
  • Årsaken til denne gavmildheten fra en ellers nøktern stat er todelt. For det første har gapet mellom lønnsnivå i privat og offentlig sektor for utdannet personale blitt så stort at staten realistisk sett måtte være forberedt på å tøye de ambisiøst trange rammene. Det ville være ødeleggende for rekrutteringen til viktige stillinger om disse forskjellene nok en gang hadde forsterket seg. Da var det like greit å innse dette først som sist. For det andre er omstillingsminister Victor D. Norman avhengig av å ha de ansatte i offentlig sektor med på laget om han skal få gjennomført modernisering i stat og kommune. I Normans øyne betyr modernisering å tillate markedskreftene å virke også i offentlig sektor. Ved å sette av store midler til lokale forhandlinger, uten streikerett, har også de ansatte godtatt dette.
  • I kommunesektoren er bildet noe annerledes. Der er Kommunenes Sentralforbund (KS) og hovedorganisasjonen Akademikerne, som utgjør 15 prosent av de ansatte, skjønt enige om at all lønnsdannelse skal skje lokalt. Akademikerne mener de vil ha fordel av markedskreftene. Men dersom systemet fungerer etter hensikten, skal en del av akademikerne komme dårligere ut enn andre grupper, siden de har sagt fra seg det generelle tillegget og streikeretten.
  • Det er forståelig at lavlønnsgrupper i Norsk Kommuneforbund (LO) tviholder på et mest mulig sentralisert lønnsoppgjør. Overlater de lønnsdannelsen til markedskreftene, gir de også solidariteten, og det samholdet som har gitt dem styrke, på båten. Sprekkdannelsen i arbeidstakerorganisasjonenes holdninger og den tiltakende desentraliseringen vil trolig svekke deres makt og innflytelse. Det vil arbeidsgivere og markedsorienterte politikere se seg tjent med. Men ikke alle arbeidstakere. Blant dem vil forskjellene bli større. I et slikt perspektiv er aktørenes opptreden så langt i oppgjøret helt logisk.