Markedets fristelser

Følg pengene og du finner uhumskheter også i norsk kapitalisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI HAR NOK LULLET oss inn i en forestilling om at norsk økonomisk liv er fritt for de store uhederlighetene. Men løssluppenheten på 1980-tallet da markedsøkonomien for alvor avløste samfunnsmessig plan, viste at den økonomiske griskheten ville lede aktører til å kutte hjørner også hos oss. Bankkrisen førte derfor til skjerpet lovgivning og oppbygging av sterkere offentlige kontrollorganer og en fagavdeling innen politiet med økonomisk kriminalitet som spesiale. I sommer tok så justisminister Odd Einar Dørum hjem selveste stjernen på den franske økokrimhimmelen, Eva Joly. Hun tiltrådte med å si at hun var sikker på at det fantes kriminalitet også innenfor den norske kapitalismen. Med Finance Credit-saken kan hun ha fått rett. Den kan lede henne til både små og store fisker.

DET SOM ER PÅFALLENDE er de mange ugreie koblingene i denne saken. Gutta som nå sitter arrestert, har hatt ekstrem kjendisorientering. Det er så mange fine navn fra norsk økonomisk liv rundt duoen at det er grunn til å spørre om det har gjort både bankfolk og kontrollører blinde. Flere av dem har gått med på ulne avtaler om betaling som må skape gråsoner i forhold til moral og lov. Det er også et av de store bud på profesjonelle styremedlemmers steintavler at man holder seg unna komplekse selskapsstrukturer. Kartet over Finance Credit-byggverket ser ut som et pyntet juletre. Det burde ha satt alarmklokkene på full lydstyrke. At sikkerheten for de eventyrlige lånene lå i fordringer, burde ha fått telefonene fra bankene til å gløde.

DEN FØRSTE REAKSJONEN blant folk flest er å spørre om lover og regler er gode nok. Markedet trenger jo regler, ellers overtar røverne feltet. Da Sovjetunionen falt sammen og en fri økonomi skulle erstatte kommandoøkonomien, ble det økonomiske liv øyeblikkelig befolket av hensynsløse røverbaroner. Møysommelig har statsmakten bygd opp et rammeverk som skal holde aktørene i sjakk. Det er litt som da føydalismen utviklet seg etter Romerrikets fall: Bandene overtok. Folk følte seg maktesløse og søkte en ny form for trygghet. Den fant de i ridderne, som mot god betaling i form av bøndenes jord tilbød ordnede forhold på et geografisk område de behersket eller innenfor borgen. Bøndene ga det verdifulleste de hadde for fysisk sikkerhet. Lov og orden er det første krav vi stiller til en stat.

I NORGE HAR VI et solid lovverk. Men avreguleringene av økonomien har økt fristelsene i markedet i ei tid da borgerånd er et fremmedord og individuell grafsing betyr alt. En ekspanderende advokatstand stiller opp som, ikke for å styrke samfunnshensynet, men for å minimalisere det. De deler byttet med kapitalistene og er blitt rike. Kåre Willoch har sett den samfunnsmessige faren ved utviklingen og advart mot «en antiborgerlig grådighetskultur som kan undergrave den sosiale harmoni». Antakelig skorter det på godt kontrollarbeid. Er styrene befolket med dyktige nok folk? Er det for mange jurister i styrene, og for mange jurister som ikke bare er styremedlemmer, men også advokater for det samme firma? Er det for få med alternative innsikter til dem som de tradisjonelle deltakerne i bukkerittet rundt styrebordene besitter? Kanskje det ikke er så dumt å få flere kvinner med blant de «profesjonelle»?

ADVOKAT INGJALD ØRBECK SØRHEIM, som selv sitter i selskapsstyrer, reflekterte nylig over styrearbeidet i en artikkel i siviløkonomenes blad Magma. Han minner om Bob Garrats bok med den talende tittelen «Fisken råtner fra hodet» - der han rettet skarpt søkelys mot styrenes funksjon i moderne bedrifter. Ifølge Ørbeck Sørheim er det stor fare for innavl i norske selskapsstyrer, fordi «profesjonalitet» oppfattes som synonymt med at man har mange styreverv fra før. Men der alle tenker likt, tenker ingen mye. Han etterlyser lærdommen fra den katolske kirken, der man for å unngå forhastede beslutninger både hadde en Guds advokat og en djevelens advokat.

SAMFUNNETS FORMELLE rammer rundt det økonomiske liv kan klart bli bedre, selv om både styreansvar og revisoransvar er strengt i Norge. Store verdier krever kontroll. Men verdier som skal skapes, trenger også kreativitet som utløses i frihet. Det er denne balansen lovverket bør ha. Vi trenger nok regler mot uhederlige røverbaroner, men det fullkomne system kan lett bli et ufritt system. Enhver liberaler vil nok foretrekke det ufullkomne i frihet.