Markedets kaos

Først var det gruveulykken på Svalbard..., nei, først var det flyulykken på Svalbard..., nei, først var det 12 store flyulykker på tre år..., nei, først var det Tsjernobyl-ulykken... Mange russere vil nok mene at begynnelsen på det hele var Sovjetunionens fall.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det betyr ikke at de samme russere ønsker kommunismen tilbake, så enkel er verden nå en gang ikke, aller minst i Russland. Men de store katastrofene er som øyer i et grunt havområde: De forbindes av sammenhengende hverdagstragedier. Befolkningens mer eller mindre klare rop etter trygghet og stabilitet vil nå lyde enda høyere. Svaret fra myndighetene kan ikke være annet enn enda grundigere reformer enn dem vi hittil har vært vitne til.

  • Både vestlige eksperter og russiske myndigheter har målt reformenes suksess med økonomiske mål. Det kan nok være vel og bra å unngå inflasjon. Prisen blir bare for høy når middelet er å holde tilbake lønninger og pensjoner i månedsvis, uten at etterbetaling noen gang skjer. Det er isolert sett sikkert også gunstig å privatisere boligmarkedet, men når det begås mord for å få hånd om attraktive boliger, må selv den ivrigste kapitalist forstå at noe er galt.
  • Selv om det har liten betydning for gatebarna i Russland og andre østersjøland at deres situasjon har politiske årsaker, kan dette være av betydning for de politikerne i Nordisk Råd som nå har fått øynene opp for problemet. Heller ikke barnas kår kan bedres uten at reformkursen i Russland endres, en kurs som også er Vestens ansvar.
  • Tidlig i sin reformkarriere skisserte Mikhail Gorbatsjov en slags skandinavisk modell for det framtidige Sovjetunionen, med blandingsøkonomi og langsom avvikling av de store statlige bedriftene. Dette ble avvist av de «sju store», da presidenten besøkte G7-møtet i London i juli 1991. I stedet ble man enige om en prosess der det fremste målet var å integrere landet i den internasjonale økonomien, å la rene markedsøkonomiske prinsipper ligge til grunn.
  • Hovedtanken som siden har styrt reformene i Russland som i de øvrige østeuropeiske landene, er grovt sagt at man først må slippe økonomien løs, så ordner resten seg selv. Argumentet om at dette ville få veldige omkostninger, ble møtt med Harvard-økonomen Jeffrey Sachs forførende slagord om at man ikke kan hoppe over en avgrunn i to sprang. Men tenk om det dreide seg om tynn is? Da må man nettopp gå langsomt og forsiktig fram.
  • Nå er det ikke bare blendende retorikk som har gjort at hensynet til ideologien er erstattet av hensynet til pengene, mens innbyggerne blir oversett i de tidligere kommunistlandene. Ideen om at «alt ordner seg» bare økonomien settes fri, som mot årtusenskiftet lanseres som ny og revolusjonerende, stammer i virkeligheten fra tida før den franske revolusjon. Fysiokratene og Adam Smith, som på hvert sitt vis argumenterte for det frie marked, gjorde dette ut fra en helt selvfølgelig forutsetning: Samfunnet var stabilt og tradisjonsbundet, og aktørene på markedet ble uten videre oppfattet som moralske.
  • Dette er stikk motsatt den post-sovjetiske virkelighet. Der fungerte nær sagt ingen institusjoner, samfunnet var tradisjonsløst, og oppgaven var vel så meget å legge fundamentet for et samfunn, som å få økonomien til å fungere. For alt kaos i dagens Russland til tross, ingen skal tro at problemene var stort mindre i Sovjetunionen, det viser miljøforurensningen og menneskeforakten som det kommunistiske eksperimentet har etterlatt.
  • Kommunismens fallitt er intet argument for kapitalismen. Betegnende nok har gullgutten i markedsklassen, statsminister Vaclav Klaus i Tsjekkia, nylig måttet gå av. Der som i Russland har reformene skapt et korrupt sjikt av nyrike og politikere. Også i Tsjekkia har slagordet «først marked så lover» avfødt offentlig fattigdom og lovløshet.
  • Fly- og gruveulykker kan ha mange årsaker. Uansett hva en eventuell granskingskommisjon måtte komme fram til etter de siste katastrofene i Russland, vil imidlertid befolkningen være overbevist om at de to siste katastrofene henger sammen med dagliglivets usikkerhet. Myndighetenes viktigste oppgave er å skape et samfunn der tillit, ikke frykt og mistenksomhet, råder. Dette er den målestokken myndighetenes politikk må måles med.