Markedets slaver

De hersker over næringslivet. Vi tiltror dem enorm makt. Men hvor stor makt har man, hvis jobben er å gjette på markedet, følge markedet, og ikke minst: Tilfredsstille markedet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Makt er et underlig begrep: leser man grunnloven, lærer man at kongen har enorm makt. Men det har han jo ikke. Klassisk statsvitenskap kan fortelle at politikerne har makt, men den har de visstnok delegert til næringslivet. I næringslivsavisene ser vi hvem vår tids herskere er: De mektige lederne som styrer verdens store bedrifter og Norges små.Men hvilken makt har de? De bestemmer, men de bestemmer ut fra et identisk rammeverk, helt like mål: De skal tilpasse bedriftene i markedet, de skal tjene penger til aksjonærene. De skal vokse. De er ikke delegert makt til å gjøre noe annet enn akkurat det samme som alle andre bedriftsledere prøver på: Øke fortjenesten. De er også brikker i systemet, mus som løper i hjul. Eller om man ønsker et mer heroisk bilde: Gladiatorer brakt ut på Colosseum for å kjempe mot hverandre til de stuper, før de får tommelen opp eller ned, av vår tids ansiktsløse keiser: Markedet. De vet at deres tid er kort. Hvor mange kvartaler sitter egentlig en næringslivsleder i dag?

De som ikke innfrir forventningene, ofres som tidligere tiders høvdinger når innhøsting eller jakt sviktet. Ikke rart de bruker sin makt der de faktisk har den: Lønn, opsjoner, pensjoner og sluttpakker, før de kastes ut av flyet. Snart er de så godt polstret at de ikke egentlig trenger fallskjerm. Men de får den likevel. Gladiatorene forstår hverandre. De vet hvordan det er å prøve å ri den uberegnelige tigeren. De kjenner spenningen og kalde angsten som ligger i å herske bare akkurat her, akkurat nå. Da opphever de gjerne markedslovene for hverandre i ett gammeldags laug, så deres seire kan belønnes og deres tap erstattes. Ingen har noensinne innført negative opsjoner for bedriftsledere, der de tvinges til å kjøpe aksjer dersom aksjen faller under en viss verdi. Det ville være for grusomt. Selv i ett marked.For markedet er også som havet: Ingen som surfer på bølgene vil våge å hevde at de hersker over havet. Enten man er skodirektøren som skal velge rosa eller gull til neste års trendtøfler, eller den sterke oljeriggkonsernsjefen som skal gjette de neste års oljepris, vet man at man ikke har makt: Man prøver bare å treffe bølgen. Og ri den til den bryter.

I styrerommenes virkelighet er markedet en kjølig verdenshersker, med presise, målbare krav som vokser hver gang man lykkes. Markedet er blitt vår eneste menneskeskapte naturlov.På børsen er Markedet Gud en annen: Lytter man til børskommentatorene, ser man at Markedet er blitt en skapning, en guddom i vår tids religion: Markedet vil ting, markedet føler ting. Det er ingen allmektig, og slett ingen uendelig vis og kjølig gud: Markedet kan ta feil. Markedet kan overreagere , det har temperament. Det er til og med følsomt . Men markedet bestemmer. Noen vinner på børsen. Men vet vi egentlig om dem som vant, vant fordi de var dyktige, eller fordi de bare hadde flaks? Hadde ikke dagens vinnere vært der, ville vi hatt andre, like beundret for sin kløkt, sin analyse - og sin fete lommebok. Alle som har spilt hardt på børs kjenner øyeblikkene da de sto på kanten av stupet og like gjerne kunne falt. De har sett andre falle, og vet, innerst inne, at det kunne vært dem. Er det virkelig de beste som alltid blir igjen, eller er vinnerne nesten like tilfeldige som lottomillionærene fra Verdal\'n?

Markedet virker, etter markedets mål. Økonomien vokser og velferden stiger. Vi driver riktignok samme rovdrift på naturressursene som tidligere tiders godseiere gjorde på allmenningene, men skal vi tror sektens ypperste prester vil markedet løse det også, i tide. Vi finner trygghet i vår menneskeskapte naturlov. Men hvem har makt hvis alle følger samme lov? Det er en skremmende tanke: Slik arbeideren på skofabrikken i Asia har makt og styrke til å sy dagens akkordmål med sko, har konsernets direktør makt og styrke til å innfri markedets krav til vekst og overskudd. Selvsagt er deres arbeidsbetingelser og sikkerhet fullstendig forskjellige. Direktørens lønn er en million ganger høyere. Men begge er fanget av markedets lov.

Jeg snakket nettopp med to tidligere direktør som hadde «hoppet av», begge godt hjulpet av en styrestøvel bak. Før hadde de makt. Men de snakket ikke om tapt makt. De snakket om frihet fra krav. Våre ledere har det altfor godt til at vi skal synes synd på dem. Men vi kan kanskje forstå deres angst, deres redsel for ikke å tilfredsstille. For markedets herskere er også dets slaver.