Makt er et underlig begrep: leser man grunnloven, lærer man at kongen har enorm makt. Men det har han jo ikke. Klassisk statsvitenskap kan fortelle at politikerne har makt, men den har de visstnok delegert til næringslivet. I næringslivsavisene ser vi hvem vår tids herskere er: De mektige lederne som styrer verdens store bedrifter og Norges små.Men hvilken makt har de? De bestemmer, men de bestemmer ut fra et identisk rammeverk, helt like mål: De skal tilpasse bedriftene i markedet, de skal tjene penger til aksjonærene. De skal vokse. De er ikke delegert makt til å gjøre noe annet enn akkurat det samme som alle andre bedriftsledere prøver på: Øke fortjenesten. De er også brikker i systemet, mus som løper i hjul. Eller om man ønsker et mer heroisk bilde: Gladiatorer brakt ut på Colosseum for å kjempe mot hverandre til de stuper, før de får tommelen opp eller ned, av vår tids ansiktsløse keiser: Markedet. De vet at deres tid er kort. Hvor mange kvartaler sitter egentlig en næringslivsleder i dag?

De som ikke innfrir forventningene, ofres som tidligere tiders høvdinger når innhøsting eller jakt sviktet. Ikke rart de bruker sin makt der de faktisk har den: Lønn, opsjoner, pensjoner og sluttpakker, før de kastes ut av flyet. Snart er de så godt polstret at de ikke egentlig trenger fallskjerm. Men de får den likevel. Gladiatorene forstår hverandre. De vet hvordan det er å prøve å ri den uberegnelige tigeren. De kjenner spenningen og kalde angsten som ligger i å herske bare akkurat her, akkurat nå. Da opphever de gjerne markedslovene for hverandre i ett gammeldags laug, så deres seire kan belønnes og deres tap erstattes. Ingen har noensinne innført negative opsjoner for bedriftsledere, der de tvinges til å kjøpe aksjer dersom aksjen faller under en viss verdi. Det ville være for grusomt. Selv i ett marked.For markedet er også som havet: Ingen som surfer på bølgene vil våge å hevde at de hersker over havet. Enten man er skodirektøren som skal velge rosa eller gull til neste års trendtøfler, eller den sterke oljeriggkonsernsjefen som skal gjette de neste års oljepris, vet man at man ikke har makt: Man prøver bare å treffe bølgen. Og ri den til den bryter.