Markedets tyranni

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kan vi tenke oss noe surere enn å fjerne en parkeringsbot fra frontruta etter å ha stormet til sykehuset med vårt syke barn eller til vår døende far? Det er mildt sagt opprørende og egnet til å legge stein til byrden. De fleste som parkerer ved sykehuset har et ærend der. Enten utfører de en livsviktig jobb for pasienter. Eller så er de pasienter eller pårørende. Vårt offentlige helsevesen tilbyr gratis og likeverdige tjenester til alle. Det er en av de få sektorene hvor vi fortsatt får hjelp ut fra behov ikke ut fra betalingsevne.

Men så leser vi at norske sykehus årlig tjener 100 millioner kroner på besøkende som må parkere utenfor. Pengene blir delvis brukt til drift. Vi må anta at det er til helseforetakenes og dermed til pasientenes beste. Men kan ikke sykehusene få disse pengene på andre måter, gjennom ordinær budsjettering, eventuelt gjennom effektivisering av drift? Vi har lest – også det – at det fins et effektiviseringspotensial innenfor de 85 årlige milliardene som årlig går til norske sykehus. Penger inndrevet av grådige og ufølsomme parkeringsselskaper, eller av alt for smarte sykehusdirektører, virker støtende på folk flest.

Det har Frp’s helsepolitiske talsmann, Harald T. Nesvik fornemmet når han forlanger en slutt på

en slik praksis. Isolert sett vil vi gjerne støtte ham. Men samtidig vil vi minne ham om at hans forargelse skyldes at sykehusene benytter seg av utsetting av tjenester og markedsmekanismer som Nesviks parti liker å hylle. Særlig i de større byene er det faktisk prisen på parkeringsplasser i sykehusets nærhet som presser sykehusene til å ta det samme på sin tilmålte plass. Hvis ikke ville en mengde uvedkommende benytte anledningen til å parkere gratis på offentlig grunn. Men dette bør det finnes en løsning på. Derfor er det bra at Helsedepartementet nå gransker sykehusenes ulike praksis. Trolig fins eksemplariske ordninger.