Markedsstaten

Få har vært med på så store omstillingsprosesser som tidligere statsansatte. Får de belønning for det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SISTE HALVÅRET har jeg vært gjenstand for mer omsorg og bekymring fra vennekretsen enn normalt. Hvordan går det med deg? Har du overlevd prosessen? Alle har fått med seg at Dagbladet har vært gjennom en beinhard nedbemanning. Den har vært gjenstand for mye medieomtale. Like stor oppmerksomhet har ikke nedbemanninger og omstillinger i staten hatt. Det vil si; for noen år siden var postkontormassakren et politisk tema. Senterpartiet kjempet i mot omstruktureringen og ville opprettholde postkontorene som rene distriktspolitiske stolper i en nasjonal infrastruktur. Men så kom krefter så sterke at Senterpartiet lite kunne gjøre. Vi andre ergret oss litt da vårt lokale postkontor forsvant, men det utløste ingen landesorg. Vi vennet oss til å hente pakker ved en postdisk i butikken og til å betale regninger via nettbank. Ifølge Fafo var det 2500 postkontorer i Norge i 1990. Det er nå 328. Det var ca 30 000 ansatte i posten i 1990. Nå jobber det 20 000 der, selv om en del nye har kommet til. 14 800 har måttet gå i løpet av disse årene. De heldigste har funnet seg nye jobber. Mange er uføretrygdet. Andre er på såkalt ventelønn. Atter andre er arbeidsledige. Moderniseringen av staten har hatt store menneskelige omkostninger.

DE FLESTE AV OSS er ikke opptatt av Postens tjenestemenn. Vi er opptatt av posttjenestene. Vi er heller ikke så opptatt av NSB-ansatte, eller Avinor-ansatte. Vi er opptatt av å komme raskt og trygt fram for en overkommelig pris. Vi er opptatte av tjenestene og gevinstene ved omorganiseringer, ikke av omkostningene. Vi tenker mindre på de tusener tidligere statsansatte som mister jobben, identiteten som er knyttet til den og den økonomiske tryggheten som den innebærer. Og vi har vel ikke, når sant skal sies, tenkt særlig mye over hva vedvarende omstillingsprosesser betyr i andre bedrifter enn vår egen.

NÅ HAR FAFO forsket på dette og dokumentert at frykten for å miste arbeidet øker i virksomheter som har vært gjennom omstillinger. Den øker mest for dem med lav kompetanse. Men også blant dem med høyere utdanning. Det er også en økende følelse av større arbeidspress etter omstillingen. Opplevelsen av å ha innflytelse på egen situasjon er blitt mindre. Arbeidsmiljøet blir opplevd som dårligere av stadig flere. Og stadig flere opplever sjefene som surere og mindre mottakelige for argumenter mot den nye lære.

DET SISTE ER OGSÅ konklusjonene til tidligere maktutreder Bent Sofus Tranøy, som om kort tid gir ut bok om «Markedsfundamentalismen». Han beskriver der de samme trekk blant «troende» markedsliberale ledere som blant troende mullaer. De søker mot det opprinnelige og ekte og mot en tro, men feilaktig, tolkning av utvalgte tekster (Adam Smith). De preges av moralistisk og hensynsløs misjonærtrang. De har som «ekte» fundamentalister hellige bud: 1) Privat sektor er alltid bedre og mer effektiv enn offentlig sektor. 2) Alt mennesker skaper kan omsettes i et marked. 3) Markedet er den naturlige rammen for øknonomisk samhandling. 4) I et marked er det konsumenten som bestemmer. 5) Det du får ut av et marked reflekterer det du legger inn. De troende er dessuten anti-intellektuelle i sitt vesen. De er ikke undrende og mottakelige for motargumenter. Blant de troende er det en (u)salig blanding av brennende hjerter og kyniske opportunister. De utvikler et dobbelt menneskesyn. De blir mistenksomme mot ansatte og dyrker ledere. Motstand mot endringer må nedkjempes. Derfor skjer endringene raskt og ledelsen innad i virksomheten blir mer autoritær. Det måles og veies etter uholdbare kriterier. Samtidig blir lojalitet, framfor kritisk tenkning belønnet. Alt ifølge Tranøy som følgelig er svært kritisk til New Public Management i offentlig sektor.

TILHENGERNE av new public management har imidlertid tall og statistikk som styrker dem i troen. Telenor ville neppe hatt 50 millioner mobilabonnenter om selskapet hadde fortsatt som statlig televerk. De ansatte i Posten hadde neppe vært så medgjørlige om de ikke hadde sett behovet for endringer. Men når Postens nye virksomheter nå viser til milliardoverskudd, vil de ansatte, som har vist betydelig omstillingsvilje, ha sin del av kaka i form av høyere lønn. Det får de neppe, bare deres ledere.