Marsj ut i krisen

Hva er forskjellen mellom en krig og en krise når bombene faller?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER KREVENDE å forstå hvorfor vi skal brenne av minst 28 milliarder skattekroner pr. år for å opprettholde en stor og avansert militær styrke, mer enn ti år etter at vi var blant landene som vant Den kalde krigen og ifølge både generalene og forsvarsministeren ikke lenger har noen fiende. Kravene til fatteevnen øker når Høyres Jan Petersen og Fremskrittspartiets Hans J. Røsjorde synes denne summen er altfor liten, og glatt vil høyne den med flere milliarder i året.

FORTSATT er det altså slik at skattepenger til Forsvaret ikke er helt som andre penger. De er flere og de sitter løsere enn penger til nesten alle andre formål. Forsvaret er nå nesten den eneste gjenværende delen av offentlig sektor som har engasjerte forsvarere og ikke bare kritikere. Dette til tross for at ingen offentlig sektor oftere er avslørt med tvilsom vurderingsevne når bestemte trusselvurderinger kunne utløse bevilgninger til nye våpen og nytt utstyr. Klassikeren er det forfalskede «rakettgapet» som utløste en gigantisk amerikansk atomopprustning på 60-tallet. Påstanden om Sovjets forsprang i laservåpen for å skaffe bevilgninger til president Reagans «Star Wars»-fiksjon på 80-tallet, er en annen.

Men dette handler om alvorlige ting, og vi tør ikke annet enn å stole på vår egen firestjerners general Sigurd Frisvoll når han under buskete bryn setter øynene i oss alle og sier at riktignok har vi ingen fiende, men vi har et omfattende sett av sikkerhetspolitiske utfordringer som krever innsats av moderniserte, omlagte, væpnede styrker.

LITT OPPSIKTSVEKKENDE er det likevel at hele det norske forsvaret nå skal legges om for å drive med en hovedoppgave som ingen kan beskrive nøyaktig. Oppgaven kalles «krisehåndtering». Ordet kom på moten blant militære og sikkerhetspolitikere etter at EU vedtok både å skaffe seg en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, og en militær styrke til å håndtere framtidige kriser.

Det var ingen endring i det ytre trusselbildet, men en politisk utvikling blant våre nærmeste allierte som utløste behovet for den største omleggingen av det norske forsvaret på femti år.

NOEN vil fremdeles huske at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik valgte sine ord med omhu 24. mars i 1999 da de første NATO-bombene falt over Kosovo. «Jeg vil reservere meg mot at Norge er i krig. Vi har ikke erklært krig mot noe annet land. Vi er med i en begrenset militær aksjon,» presiserte statsministeren. Begrepet «begrenset militær aksjon» tålte ikke slitasjen fra virkeligheten ettersom bombekrigen i Kosovo og Serbia varte i 77 døgn. Men i dag er det vanlig å betrakte situasjonen på Balkan som en krise også nordmenn var og er med på å håndtere med avanserte, militære midler.

MEN HVILKEN status hadde soldatene under krigen i Kosovo og Serbia? De utførte en krisehåndtering i form av en mindre krig som delvis hadde til formål å forhindre en større krig, men som også ble begrunnet med opprettholdelse av universelle prinsipper om menneskerettigheter. Norske myndigheter hevdet at denne militære aksjonen hadde et tilstrekkelig FN-mandat, også mens Russland fremdeles blokkerte et klart vedtak i Sikkerhetsrådet. Det er fremdeles høyst uklart hvilken status en norsk fange i hendene på kosovoserbere ville ha hatt. Ifølge statsminister Bondevik ville han jo ikke ha vært krigsfange med de rettigheter som følger av krigens folkerett.

FORSVARSPOLITIKERNE på Stortinget blir nok noenlunde enige om milliardene før 6. juni, og om hvilket forsvar som skal få dem. Da kan de begynne på debatten om forskjellen mellom krise og krig. Én ting er å forsvare norsk område. Det er noe annet å forsvare et universelt menneskerettighetsprinsipp, eller for den saks skyld: stormaktsinteressene til Den europeiske union, for eksempel i Midtøsten eller Nord-Afrika.

Jeg vet at offiserene som det nå er blitt lovlig å kommandere til innsats i utlandet, er interessert i å få vite hva forskjellene er og hvilke konsekvenser de har.