Martha, kjære...

Martha Stewarts største forbrytelse var å forkynne hvordan mennesket skal forme påskekyllinger i marsipan og dekke til tolv i lysthuset. Snart henger hun på korset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HEKSEJAKTEN PÅGÅR

for fullt i USA, der livsstilsdronningen på toppen av medieimperiet Martha Stewart Living Omnimedia fortsatt er det møreste offerlammet i offentligheten, for å holde meg til påsketerminologien. Hva kunne ikke en troende filmregissør som Mel Gibson fått ut av korsfestelsen av Martha etter at hun i mars, i rimelig tid før påske, ble funnet skyldig på alle fire punkter i tiltalen, en sak som startet med mistanken om innsidehandel med skarve 3928 aksjer i bioteknologiselskapet ImClone? Det punktet måtte dommeren frafalle. Martha er i stedet felt for falsk forklaring og for å ha forsøkt å hindre etterforskningen. Småtterier, med andre ord, sammenliknet med de virkelig store gutta i Enron, WorldCom og Tyco. Eller slik vi har lært å kjenne dem i svenske Skandia, Adecco i Sveits og Parmalat i Italia, landet som forstår verdien av eksempelets makt og følgelig har valgt seg en korrupsjonsdømt statsminister.

Hvis noen derfor skulle tro at nå, omsider, er vi i gang, for nå skal Martha Stewart i spjeldet. Så tror jeg at saken mot Martha handler mindre om å fange store fisker. Desto mye mer om å tyne dama som har gjort superkarriere av å fortelle andre damer hvordan man bretter påskeservietter, spar ned tulipanløk, baker sjokolademoussekaker med limeglasur og bygger om vaskekjelleren til ei luftig hagestue i en håndvending etter jobben, uten at det syns på en. Vi snakker med andre ord om hevnens time. Lokalt kan vi sammenlikne fryden over Martha Stewarts fall med den noen av de nedrigste blant oss kan prestere ved tanken på at Celina Midelfart skulle bli ferska med hånda i syltetøykrukka - med fett hår, gule tenner og ei skikkelig dårlig joggebukse.

PROBLEMET MED MARTHA

er at hun har beholdt den tillærte overklassestilen sin hele veien fra saken ble kjent, og kommer til å beholde den til straffeutmålingen finner sted 17. juni. Sannsynligvis overlever hun også et år i fengsel uten å bøye sitt velfriserte hodet. Politiske kommentatorer har vurdert alle sider av saken og konkludert med at den styrtrike forretningskvinnen hadde for dårlig dømmekraft, for dårlige rådgivere, for klønete advokater, for få venner, for mange fiender. Ingen synes at hun har gjort seg skyldig i særlig grove forbrytelser mot samfunnet. Hun tjente småpenger på aksjesalget etter å ha blitt tipset av sin mekler om at hovedaksjonær og styreformann i ImClone, Sam Waksal, holdt på å selge seg ut. Trivielt småsnusk, sier ekspertene blasert. Martha ville ha tjent mer på å ha latt være å følge meklerens råd. Problemet er med andre ord ikke kriminalpolitisk.

ENRON-SJEFENE

og alle andre overbetalte «corporate executives» som i motsetning til Martha foretrekker å stjele hele kassa, tilhører en helt annen divisjon. Oppgjøret med Martha Stewart er snarere av strengt personlig art, en sak mellom den personifiserte amerikanske drømmen, den selvlærte Martha fra en forstad i New Jersey, og en amerikansk offentlighet som føler seg både snurt og lurt. Her har ei alminnelig dame fra hvor som helst iscenesatt seg selv i rollen som husgud for å veilede amerikanske kvinner i kunsten å føre et smakfullt hjemmeliv med oppgraderte serviettringer og franske desserter, og så viser det seg at hun likevel ikke er stort bedre enn en hvilken som helst av dem hun har påtatt seg å oppdra gjennom et utall TV-programmer, livsstilsmagasinet Living og et bredt vareutvalg av typen «god smak», tilgjengelig for den jevne kvinne og mann gjennom den folkelige supermarkedkjeden Kmart.

ALLEREDE NÅ

er nettsidene fulle av skadefryd og onde tips om hvordan man forvandler ei simpel fengselscelle til et delikat sommerhus ved hjelp av et strøk maling, sofaputer og matchende lampeskjermer. Talkshowvertene renner over av syrlige onelinere om overgangen fra strandhuset i fasjonable East Hampton til en minimalistisk enroms i det føderale fengselet i Connecticut. De profesjonelle stylistene samarbeider med psykologene for å forklare publikum at det måtte gå galt når Martha ikke hadde vett nok til å kle seg enkelt til ære for juryen, men troppet opp i retten iført pelsskjerf og kamelhårsfrakk. Martha selv har fratrådt alle styreverv. Hun er boikottet av TV-kanalene som tidligere levde fett på å vise showene hennes. Hun er saksøkt av butikkjeden som ble rike på å selge varene hennes. Aksjene i selskapet Omnimedia har falt med over 20 prosent. Og nå snakker alle om hvor jævlig Martha egentlig har vært hele tida, bitchen uten mann - etter at ektemannen forlot henne til fordel for sekretæren sin. Eller som det heter i disse dager: Korsfest, korsfest.

DEN FEMINISTISKE

forfatteren Naomi Wolf anklager USA for å straffe Martha Stewart fordi hun er kvinne. Eller enda verre, fordi hun ble for mektig, for rik og vellykket uten å være knyttet til en mann, privat eller forretningsmessig. Kvinnen Martha ble sitt eget bestselgende produkt og dermed et sosialt tabu, hevder Wolf. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Forutsatt at vi forstår at denne merkevaren ikke er helt som andre varer. Eller som hun skrev i magasinet sitt i mars da retten knuste henne: «De siste månedene har jeg vært lykkelig opptatt av alle de vakkert illustrerte hagekatalogene som finnes.» Vil noen vennligst kvele den dama?