Måruds bokanmeldelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er en ordrett gjengivelse av Thomas Måruds anmeldelse av boka «Hells Angels», som sto på trykk i Glåmdalen 20. juni 2001. Bokanmeldelsen er gjengitt med tillatelse fra Thomas Mårud og Glåmdalen.

    Det finnes ingen engler i helvete

Navnet Ralph «Sonny» Barger får enhver biker til å nikke, om ikke alltid av ren anerkjennelse så i hvert fall gjenkjennelse. Han forteller i boka Hells Angel, sin egen versjon av hvordan livet som engel på to hjul har fortont seg de siste 50 årene.

Sammen med Keith og Kent Zimmerman har Barger satt sammen den, etter sigende, usminkede historien om verdens mest beryktede MC-bande. Brødrene Zimmermann er også kjent fra arbeidet med Johnny Rottens bok; «No Irish, No Blacks, No Dogs». Deres jobb var å finne Bargers stemme, få den ned på papiret og få den i bevegelse, like fort som en motorsykkel, med deres egne ord. Og oppgaven er bestått.

Sannheten?

Det er vanskelig å stille spørsmål ved Bargers egen troverdighet uten selv å ha vært med, så som historisk dokument holder ikke boka mål. Strengt tatt, det er den vel heller ikke ment å skulle være. Den fungerer nemlig ypperlig som en reise gjennom en manns personlige oppturer og nedturer. En manns kamp mot tilpasning til systemet. En manns betingelsesløse kjærlighet til sine brødre, både i og utenfor klubben. En manns «seier» i søken etter det uoppnåelige. Nemlig friheten.

Tempo

De raske skiftene mellom korte bruddstykker hentet fra Bargers liv gjør at man hele tiden sliter med å legge fra seg boka. Så snart en historie er i ferd med å miste lufta, dras en kjapp, men ofte vittig konklusjon og vi er på vei inn i neste fartsfylte avsnitt. Det kan faktisk stedvis minne om kiosklektyre, men hva annet er å vente av historien bak Hells Angels? Som i utdragene fra Sonnys oppvekst. De fortonte seg som en endeløs klisjé rundt en gutt som ble forlatt av moren da han var fire måneder og en far som drakk seg i hjel. Ingen store overraskelser, men allikevel godt formulert og ikke uten nerve.

Språklig fadese

Alle bøker er som kjent best på sitt opprinnelige språk og «Hells Angel» er intet unntak, snarere selve reglen. At oversettelsen skulle være så til de grader elendig som dette hadde jeg ikke ventet. Flere avsnitt kan minne om utdrag fra den simpleste skolestil og man spør seg nesten om oversetteren, som er et alias kalt «Greven», i det hele tatt har lest hele boka. Min anbefaling blir derfor å sjekke ut Bargers egen hjemmeside og bestille boka direkte fra ham. Om også den skulle vise seg vanskelig å komme gjennom finnes det ordbøker på biblioteket.

Falne engler

Med nittitallets skandinaviske MC-kriger på betryggende avstand kan man endelig tore å spørre seg om noen av dagens Hells Angels egentlig har den minste anelse om hvilken historie de bærer i sine ryggmerker. At de ivaretar den opprinnelige tradisjon bak den fjærprydede hodeskallen er utelukket. Flere av dagens prospects og «ekte engler» er intet annet enn annenrangs banditter og sosiale tapere blottet for viljen til sosial tilpasning. Alt de ser, er en enorm respekt i det å bære et ryggmerke som er «fryktet av alle». Det sier vel egentlig nok om hva denne klubben er blitt til. Alt vi utenfor ser, er en frihetstradisjon i oppløsning.