Marx er ikke død

Her sitter jeg, gammel liberaler, med en av verdenshistoriens mest potente bøker, og rives med 150 år etter at den kom ut. Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels er et mesterverk som analyse, suverent i sin komposisjon, fantasifull i sine metaforer og medrivende i sin profeti.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det lille essayet ble skrevet av de knapt tretti år gamle Marx og Engels bare noen uker før utbruddet av revolusjonen i 1848. Det var en programerklæring for en liten kommunistisk bevegelse, og er, ifølge forordet av historikeren Eric Hobsbawm, blitt til på kort tid. Det er funnet bare to utkastfragmenter i tillegg til det endelige. Det gjør den retoriske prestasjonen desto større.

  • Men det er også et verk av enestående politisk betydning vi nå har fått i ny engelsk utgave på forlaget Verso i London. Det har inspirert monumentale feiltenkere og visjonære reformatorer. Det er blitt en del av vårt intellektuelle fellesgods, selv om få har lest det, og det har inspirert til handling. Det er grunntekst for alle politiske bevegelser som siden midten av forrige århundre har gitt seg navn av «sosialistisk». Slik sett er det også et sosialdemokratisk manifest. Ja, det kan leses i lys av nye sosiale og økonomiske forhold og likevel gi innsikt gjennom sin diagnose for det moderne samfunn.
  • Og det moderne samfunn Marx analyserer, er det borgerlige, det kapitalistiske i en eller annen fasong, enten man kaller det velferdsstat, demokrati eller markedsstyrt økonomi. Eric Hobsbawm, selv skuffet kommunist, skriver at manifestet antakelig er mer presist som beskrivelse av kapitalismen i dag enn det var da det ble skrevet. Selvsagt tar det også feil på en rekke punkter. Marx trodde utviklingen ville gå raskere enn den gjorde, uunngåelige tendenser har ikke vist seg uunngåelige, og hans utopi, det klasseløse, kommunistiske samfunn, har jo, som alle utopier, vist seg å ligge utenfor virkelighetens verden.
  • I dag legger jeg manifestet ved siden av vår tids kritikere av det kapitalistiske samfunn, og ser at størrelser som Lester Thurow, Robert Reich, Paul Krugman og forfatterne bak «Globaliseringsfellen» knapt er kommet ut over Marx i hans analyse av det moderne globaliserte marked. De er mer omfattende, ja, overveldende i detaljene, men ingen av dem er jevnbyrdige med manifestet når det gjelder klar struktur og levende metaforer. Som «Peer Gynt» er Det kommunistiske manifest blitt en aforismesamling, som vi øser av enten vi husker opphavet eller ikke.
  • Alle kjenner innledningen: «Et spøkelse går over Europa, kommunismens spøkelse.» Bildet er hentet fra eventyrenes verden. Dermed er en dramatisk situasjon skapt, fortellingen fylles med spenning fra første ord. Men det kommer mer: «All historie er historien om klassekamp», «arbeideren har intet fedreland», «proletaren har intet annet å tape enn sine lenker», «kapitalisten graver sin egen grav», «våre kapitalister... har stor glede av å forføre hverandres koner», osv, til de manende sluttordene: «Proletarer i alle land, foren dere.» Det er som paroler for 1. mai, men likevel frisk og effektiv retorikk også for en leser ved det 20. århundrets slutt.
  • Teksten er fortettet samtidig som den ivaretar variasjon og mangfold. Den er tidvis bibelsk, men står også i gjeld til klassikere som Goethe, f eks vendingen om «trollmannens læregutt». Beskrivelsen av det moderne samfunn males med kraftfulle strøk: Dampskip krysser oseanene og jernbanen kontinentene, telegrafen åpner en hel verden for kontakt, og folk er på vandring. Ja, hele befolkninger trylles opp av jorda, som i en opera av Wagner. Det er noe storslått over det det kapitalistiske samfunn har skapt, det overgår de egyptiske pyramider, de romerske vannveier og de gotiske katedraler. Men systemet skaper også sin egen undergang, alt det solide går opp i luft, og den endelige harmoni oppstår.
  • I dag er det ikke kommunister som leverer den intellektuelle kritikk av utviklingen innenfor det globaliserte markedssystem. Nå målbæres den av multimilliardæren George Soros, en av systemets fremste aktører, som for øvrig har skrevet etterord til den nyeste italienske utgaven av manifestet, og Kåre Willoch, i dag den fremste systemkritiker i vårt miljø. Men om de kan gjøre deler av Marx' analyse til sin, så er Det kommunistiske manifest som litterær tekst uten konkurranse.