Marxisme på norsk

Er ytterste venstre og Klassekampen en nasjonal ulveflokk i fåreklær?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSKE marxist-leninister var engang besatt av strukturer, den «riktige» versjonen av Marx, Lenin og Mao, samt historiens uopphørlige gang mot proletariatets messianske revolusjon. Samtidig hadde få lengre 17. mai-sløyfer enn AKP-erne. Og bare det mørkeste frikirkelige Norge påla egen sekt en like pietistisk verdidisiplin. Det mangler derfor ikke på historiske røtter når minoritetsforsker Randi Gressgård i Dagbladet har startet debatt ved å plassere dagens Klassekampen på den reaksjonære og nasjonale høyresiden, med avisas elitistiske forsvar av det norske folk. Gressgård peker konkret på Klassekampens syn i spørsmål som EU og arbeidsinnvandring. Hun kunne føyd til avisas ønske, som er på linje med Frp og Sp, om et sterkt og nasjonalt, trusselbasert territorialforsvar i nord.

I FLERE verdispørsmål, og over grenseflater som nasjonal/global og kommunitær/kosmopolitisk, befinner mange reformerte marxist-leninister seg på samme side som den nasjonale «høyresiden». Det er verken spesielt overraskende eller norsk. Reformerte franske kommunister og tidligere amerikanske marxister er i dag blant sine lands ivrigste nasjonale verdiforsvarere. Det intellektuelle godset i den neokonservative bølgen i USA ble formet av folk som Irving Kristol, Daniel Bell og Nathan Glazer. Flere av dem glødende marxister i ungdommen, men på 60-tallet gjorde de opprør mot venstresidens forræderi mot amerikanske verdier og nasjonen. Også de neokonservatives utenrikspolitiske tenker, Paul Wolfowitz, er gammel raddis. Fiendebildet av en liberal elite i Washington drev så fram vinneralliansen mellom neokonservative intellektuelle og det kristne høyre. Og det er et fiendebilde som minner om den onde karikaturen som ytterste venstre i Europa har tegnet av EU-eliten i Brussel. Et syn som det frikirkelige Norge og Dagfinn Høybråten også deler. Forskjellene mellom ytterste venstre og nasjonale høyrekrefter er fortsatt flere enn likhetene, men politisk blir likhetene viktigere også i Europa.

TRO PÅ individets selvstendige tanke og kraft hadde ingen plass hos de gamle marxist-leninistene, heller ikke i gamle Klassekampen. Det har endret seg. Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, som har profesjonalisert og åpnet avisa, liker å bruke tittelen «halvstudert røver». I dag bærer avisa hans imidlertid preg av at det sprengleses idéhistorie. Selv en borgerlig moralfilosof som Immanuel Kant ble i Klassekampen viet hedersplass under 200-årsmarkeringen i fjor. En utenkelighet for bare få år siden. Det ser derfor ut som reformerte norske marxist-leninister er vendt tilbake til sitt borgerlige opphav. Og selv om det nok smerter å få en merkelapp som patroniserende eliteforsvarer av folket, er heller ikke det overraskende nytt. Tidligere redaktører i Klassekampen forleste seg neppe på Kant, men de var elitister på vegne av proletariatet så det holdt.