Maskeball

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Skal politikerne kommunisere med folket, kreves det et minimum av klarhet og konsekvens. Gårsdagens operaoppførelse i Stortinget er et eksempel på hva som skjer når dette prinsippet går i glemmeboka. Til tross for at et overveldende flertall i Stortinget ønsker en nasjonal opera, var det ikke mulig å få gjort vedtak i saken. Lokalisering og økonomisk usikkerhet sto i veien. Samtidig stemte Stortinget ned et forslag fra Fremskrittspartiet om å skrinlegge alle planer for en statlig betalt operabygning. I sum betyr dette at operasaken skal utredes ytterligere og at verdifull tid går tapt.
  • Utfallet av Stortingets behandling av operasaken var ikke uventet. Arbeiderpartiets standpunkt for Bjørvika åpnet for at Fremskrittspartiet kunne spille de ulike alternativene ut mot hverandre. Carl I. Hagen var da heller ikke sein med å erklære Frp som vinner etter gårsdagens maskeball. Det skjedde etter at partiets representanter i en lang rekke innlegg hadde demonstrert sin grunnleggende kulturfiendtlighet. Her ble syke og eldre, dårlige veier og landets økonomi båret fram som bevis på kulturens unødvendighet.
  • Det undrer selvfølgelig ingen at Frp tar fram sin groveste retorikk når partiet ser et så fristende bytte som milliardbeløp til kulturformål. Slikt gir grunnlag for mye falsk omsorg for syke og fattige. Men det bør bekymre de partier som vitterlig vil ha en opera, at Carl I. Hagen får spille slike roller som han nå gjør.
  • Det er nemlig ingen selvfølge at Norge innen rimelig tid får et moderne operabygg. Saken er ikke enkel å bære fram. Den er et løft som krever bred politisk enighet og kulturpolitisk ansvar. Vi er enig med kulturminister Anne Enger Lahnstein når hun sier at 25 representanter fra Frp ikke må få bestemme i denne saken. Det krever at regjeringen raskt kommer tilbake med et grunnlag som gjør det mulig å skaffe landet en opera. Alt annet vil være en skam.