Massenes treghet

Markedet begynner å lugge lenge før de brede lag merker det. Men de proffe rømmer banen i tide. Så følg med, anbefaler Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så Kjell Inge Røkke antydninger til dårligere tider da han i mars solgte seg ut av Aker Yards? Han tilhører nemlig dem som ser slike tegn før oss andre. Det er derfor han er blitt så rik. Og det er derfor de rike går ut av markedet når jeg og likesinnede går inn. Vi som utgjør det store markedet har en innebygd treghet som gjør at vi fortsetter som før inntil det er for seint. Jeg husker godt begynnelsen på den forrige økonomiske krisa som toppet seg med bankkrise og boligkrakk. Den ga seg synlige utslag i min egen bransje i 1988. Det ble færre stillingsannonser både for journalister og for andre yrkesgrupper i det private næringsliv. Mange bedrifter hadde hatt et toppår i 1987 og hadde lagt opp sine budsjetter for 1988 etter det. Men så fortsatte ikke veksten. De stanset sine planer om nyansettelser. Det største annonseorganet Aftenposten ble tynnere. Etter hvert ble det også færre boligannonser. Fortsatt var det ikke snakk om krise. Bedrifter og personer konsoliderte stillingen.

På samme tid gjorde jeg min største boliginvestering inntil da. Det første året frydet vi i nabolaget oss over at våre nykjøpte hus steg i verdi. Den første naboen, som typisk nok jobbet i finansnæringen, solgte sitt hus våren 1989 med solid gevinst. Så kom raset. Sakte, men massivt som en lavine. Folk som hadde lånt til pipa kom i problemer, særlig hvis de av en eller annen grunn måtte flytte på seg. På vårt felt sank prisene med over 30 prosent fra toppen til bunnen var nådd i 1992. De som var nødt til å selge, solgte med tap. Renta var høy, arbeidsledigheten var stigende og boligprisene sank. Folk fikk ikke engang det de hadde lånt for å kjøpe boligen. De var blitt gjeldsofre. De heldigste av de verst stilte kom inn i ordninger som la opp til nedskrivning av gjeld mot en tilværelse i askese i fem år. Jappetida var definitivt over. Samfunnsøkonomien var som vannvirvelen i et badekarsluk når proppen er tatt ut.

Det er interessant å lese stortingsmeldingen om bankkrisa i dag. Årsakene til krisa som toppet seg i 1990-91 ble i denne meldingen, som ble lagt fram i 1994, forklart med vår atferd på åttitallet, altså noen år før krisa inntraff. Etterspørselen etter lån hadde eksplodert etter liberaliseringen av kredittpolitikken. Før måtte boliglånskunder gjøre seg fortjent til lån gjennom sparing. Fra midten av åttitallet kastet bankene penger etter folk. Det har de også blitt beskyldt for å gjøre de siste åra. Til tross for et høyt rentenivå var lånekostnadene også på åttitallet lave, som nå. Det skyldtes skattesystemet. Adgangen til å trekke fra renter var ubegrenset. Det vil si at staten finansierte mesteparten av folks renteutgifter. Samtidig steg boligens verdi slik at det ble ren gevinst selv om folk lånte til over pipa. Minner det ikke mistenkelig om situasjonen i dag?

Politikerne hadde sett skriften på veggen noen år før krisa inntraff. Den økonomiske politikken ble lagt om vinteren og våren 1986. Det fikk husholdninger og bedrifter til å spare mer, altså å betale ned på gjeld istedenfor å bruke mer og investere mer. Og da folk sluttet å kjøpe og bedriftene sluttet å investere, måtte det gå som det gikk.

Det er en gjentakelse av dette finansminister Kristin Halvorsen frykter. Hun har flere ganger uttrykt bekymring for de 130|000 husholdningene som så vidt er i stand til å klare sine låneforpliktelser. Disse tåler ikke en renteoppgang på to-tre prosentpoeng sa hun straks hun var blitt finansminister. Etter det har Norges Banks styringsrente økt med 2,75 prosentpoeng. Foreløpig ser vi lite til tvangsauksjonene og gjeldsofrene, men prisene er i ferd med å flate ut og det er første tegn. Det tar lengre tid å selge boliger enn for kort tid siden. De selges sjeldnere over takst. Prisen på OBOS-leiligheter sank i juni. I Dagens Næringsliv leste jeg denne uka at det norske arbeidsmarkedet stagnerer sammenliknet med resten av Europa. Det er basert på en indeks som tar utgangspunkt nettopp i stillingsannonser som registreres på nettet. I en internett-tid kan vi ikke lenger måle en krise i anmarsj bare ved å kjenne på vekta av Aftenpostens morgennummer. Men hvis det kjennes lettere, tross ilagt Aften-utgave, så kan det bety noe annet enn at det er sommer.