Masseterrorisme

Den urbane terrorismen følger ikke lenger spillereglene. Al-Qaida har satt en ny standard.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da bomben gikk av

i London Docklands tidlig på kvelden 9. februar 1996, var ingen i tvil om hva det var. Vitner som ble intervjuet etterpå, uttalte seg med en teknisk innsikt bare førstehåndskunnskap kunne gi dem. Flere hadde vært i nærheten da det smalt tidligere, i London, eller i Belfast. Eller de kjente noen som hadde opplevd bombeeksplosjoner. Ut fra trykket og lyden tippet de størrelsen på bomben og omfanget av skaden.

Etter 25 år

med IRA-terror var britene blitt selvlærte eksperter på bomber i tettbygde strøk. Morgenen etter skrittet de gjennom ruinene på vei til jobb i finansdistriktet City, eller de køet tålmodig forbi politiets sjekkpunkter. Fraværet av terror i en terrorisert by var påfallende. Den populære forklaringen er britenes flegmatiske lynne, det er arven etter blitzen under annen verdenskrig og en lang og blodig historie, som har gitt dem is i årene og «a stiff upper lip». En mindre romantisk forklaring er kunnskap. Selv urban terrorisme i all sin uforutsigbare og tilfeldige grusomhet er lettere å leve med, hvis man vet hvem som står bak og hvordan den som regel rammer. Da kunne britene ta sine forholdsregler uten å bli lammet av irrasjonell frykt.

Den våren

var det en serie falske og reelle bombealarmer i London. En kveld ble hele teaterdistriktet evakuert. Hvis du så noen løpe i panikk, kunne du være sikker på at det var en skandinavisk turist. Engelskmenn regnet med at IRA hadde tatt seg bryet med å varsle politiet i tide. Ingen lot heller være å ta undergrunnen hjem, mens turister forgjeves prøvde å praie en black cab i gatene.

Den nye offensiven

fra IRA i de neste åra førte til at amerikanere holdt seg borte fra London. Det moret britene, som harselerte frydefullt med pinglete Hollywood-stjerner som lot seg skremme av en bombe eller to. Sånn var det når man aldri hadde opplevd krig eller terror på egen jord, i motsetning til europeere som ikke har opplevd annet.

Selv etter

11. september ble britene mektig irritert da Tony Blair beordret tanks til Heathrow. Det fikk være måte på å la seg kue av terroristpakk. Men etter hvert har erkjennelsen av en ny og farligere terrortrussel også sunket inn i Storbritannia. Undersøkelser viser at selv britene har begynt å skjelve litt mer i overleppa. Fiendebildet er mindre oversiktlig, og som USAs nærmeste allierte ble briter regnet som terrormål nummer én i Europa, inntil katastrofen rammet Madrid denne uka.

Det er betegnende

for den nye tidsalderen at terrorangrepet i den spanske hovedstaden kan ha flere avsendere, eller det kan være ekstreme utgrupper av etablerte organisasjoner som står bak. En teori er til og med at ETA og al-Qaida har samarbeidet om udåden, til tross for at de ideologisk står langt fra hverandre.

Den tidligere britiske utenriksministeren Robin Cook sa det slik i avisa The Independent etter blodbadet i Madrid:

Al-Qaida har satt standarden som alle terrorister strekker seg mot.

En spansk sikkerhetsekspert sier til den samme avisa at vi opplever «en global terrorinflasjon». For at ei terroristgruppe skal være i business, som han kaller det, er det ikke lenger nok å drepe et titall mennesker. Dødstallet må være flere hundre.

Det han og flere

eksperter sier, er at terrorister ikke lenger følger spillereglene. De varsler ikke bombeangrep på forhånd, slik for eksempel IRA og ETA gjorde. De har ingen skrupler med å drepe uskyldige sivile - de er snarere blitt et mål i seg selv. Og deres politiske ambisjoner er i beste fall vage. Når statsledere sier de aldri vil innfri terroristenes krav, er det overflødig. Det er sjelden noen konkrete krav som er framsatt.

Etter

World Trade Center og Madrid synes bombingen av Docklands som terror fra ei uskyldig tid. Bare to menneskeliv gikk tapt den kvelden i den irske republikanske hærens selverklærte frigjøringskamp, en kamp som nå finner sin politiske løsning.

Når spanjolene skritter gjennom ruinene på togstasjonen i Madrid, er det uten håp om en slik demokratisk utgang.