Mat på bordet

Alle må gi noe for å få noe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HONGKONG (Dagbladet): Den er ikke synlig i de fastlåste forhandlingene, men noen i WTO må ha hatt sans for ironi da man bestemte seg for å legge ministerkonferansen til Hongkong. I byen som er bygget på rå kommers, utbytting og den sterkestes rett, skal 150 land bli enige om kjøreregler som beskytter de svakes interesser. Innbyggerne her rister på hodet av hva som foregår i og utenfor konferansesenteret.Det er dyrt, det er voldelig, det handler bare om landbruk, sa en lokal kjøpmann som stengte butikken etter at politi og sørkoreanske bønder støtte sammen på åpningsdagen.

LANDBRUK er ingen stor næring på den steinete lille øya, hvor skyskraperne klamrer seg til åssidene og seks millioner mennesker er presset sammen på noen kvadratkilometer. Det er det heller ikke på verdensbasis i forhold til andre varer. Landbruksprodukter utgjør knappe ti prosent av verdenshandelen, men i WTO overskygger de alt annet. Forklaringen er enkel. I de fattigste utviklingslandene er landbruk mer enn halve økonomien. I den andre enden av skalaen topper Norge riklands-tabellen. Hos oss utgjør landbruk bare 1,5 prosent av BNP.Interessemotsetningene synes å gi seg selv. Styrtrike Norge og resten av Europa stenger de fattigste av de fattige ute ved hjelp av subsidier og tollbarrierer. Men hvis bildet hadde vært så svart-hvitt, burde det vært lettere å bli enige om markedsadgang som er ett av nøkkelspørsmålene. Ingenting er så enkelt i WTO. Forestillingen om at de fleste u-land er modne for å bli effektive landbrukseksportører, er naiv, men framsettes stadig av folk med andre motiver enn å hjelpe verdens fattige. Mens u-landenes supermakter India og Brasil er klare for å erobre verden, driver de mindre og fattigere landene jordbruk i en helt annen skala, selv om det utgjør brorparten av nasjonalproduktet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

RIKTIGNOK skrøt en delegat fra Zambia på et NGO-møte av at han kunne fylle to jumbojeter med mat og fly dem til Europa i morgen, hvis tollbarrieren ble senket. Men på nærmere spørsmål innrømmet han at landet verken hadde infrastruktur eller kompetanse til å innta nye markeder. Om inntektene ville komme landets fattige til gode, er et annet spørsmål.Derfor har fokus de siste dagene skiftet fra frihandel til såkalt «aid for trade». Både EU og Japan har lovet titall milliarder til u-land for at de skal utvikle infrastrukturen som må til for å produsere og eksportere varer.For land som Norge og særlig Frankrike av EU-landene, argumenteres det med spesielle behov for beskyttelse. Det gjelder blant annet bosetting, som også sikrer kulturlandskap, og matsikkerhet. De norske forhandlerne har likevel innsett at noe må de bringe til bordet, selv om Jonas Gahr Støre fikk skryt av Bondelaget for å si at han ikke har mandat til å legge ned norsk landbruk. Det blir kutt i subsidier, og de er villig til å «ofre» noen produkter, som frukt, mot fortsatt beskyttelse for kjøtt og melk.

MARKEDSADGANG er likevel det viktigste også for Norge. Fiskeriminister Helga Pedersen skal for eksempel sørge for at norsk fisk når ut til verden. Slik sett har Norge, i likhet med de fleste land, motstridende interesser også innad.Nå ser det stygt ut for at WTO-konferansen kommer til enighet når det gjelder landbruk. EU vil derfor ha mer NAMA og mindre mat på bordet. NAMA er WTO for «non-agricultural marked access», ikke-landbruksprodukter, som fisk, tekstiler og datavarer. Skotske whiskyprodusenter er for eksempel i byen for å lobbe for adgang til verdens største whiskymarked, India. Det er her de virkelig store pengene ligger, men u-landene vil ikke rikke seg før en jordbruksavtale er i havn. Slik danser delegatene en evig runddans. Det er splitt og hersk, gi og ta. Tilbudene har alltid liten skrift som blir lest med lupe og tolket med nødvendig mistenksomhet. Utenfor hyler demonstrantene at WTO er en korrupt frihandelsmaskin, men hva er alternativet?

BÅDE I OG UTENFOR konferansesenteret frykter man at et sammenbrudd vil føre til enda flere bilaterale avtaler som vil forfordele den svakeste part. En spagettitallerken, som det blir kalt; grisete og fullt av løse ender.I WTO vil det ingen ende ta.