Måtte bære pappa til likhuset

Heine og Brede ber folk tenke seg om før de oppsøker eksperimentell behandling i utlandet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): I september dro Heine og Brede Aardalen sammen med faren til Kina. Faren var dødssyk. Han hadde lungekreft med spredning til leveren. Til tross for behandling med fem typer cellegift og stråling hjemme i Norge ble han ikke bedre, og legene sa til slutt at det ikke var mer de kunne gjøre.

Gjennom internett og norske medier ble familien oppmerksom på en lovende genterapibehandling ved Haidian sykehuset i Beijing.

Før jul skrev Dagbladet.no at tre nordmenn har mistet livet på dette sykehuset siden august. Faren til Heine og Brede, Kjell Åge Aardalen, er en av dem. Han var så syk da han kom ned at han aldri fikk startet behandlingen.

Nå ber de to brødrene andre tenke seg godt om før de oppsøker eksperimentell medisin i utlandet.

- Det man vurderer sterkest forut for en slik reise er om behandlingen kan fungere eller ikke. Men situasjonen er ofte så ekstrem at den vurderingen som gjøres ikke er god nok, eller riktig. Det er så mange faktorer en bør tenke gjennom før en tar et sånt steg sier, Heine til Dagbladet.no.

«Just come. This is what we do.»

Behandlingen i Kina ble et falskt håp som familien klynget seg til, og de mener faren kunne fått en bedre, mindre smertefull død i Norge.

- Pappa var så syk at vi var usikre på om vi kunne ta han med oss til Kina. Han kunne ikke ta til seg næring og hadde delvis mistet kontrollen over bein og armer, forteller Brede.

DØDE I BEIJING:  Kjell Åge Aardalen døde av kreft på Haidian sykehus i Kina. Brede Aardalen og broren Heine ber nå andre tenke seg godt om før de oppsøker eksperimentell behandling i utlandet. Foto: Privat
DØDE I BEIJING: Kjell Åge Aardalen døde av kreft på Haidian sykehus i Kina. Brede Aardalen og broren Heine ber nå andre tenke seg godt om før de oppsøker eksperimentell behandling i utlandet. Foto: Privat Vis mer

Likevel fikk de klarsignal fra sykehuset.

«Just come. Don´t you worry. This is what we do,» var svaret fra kinesiske overlegen Dingang Li da Brede ringte ned og forklarte at faren var blitt vesentlig sykere.

Bare reisen fra Østfold til Beijing var svært tøff for den dødssyke kreftpasienten. Han måtte mobilisere alt av krefter. I ettertid kan familien nesten ikke fatte at han fikk det til.

- Jeg har sjelden vært så lykkelig som da vi kom ned til Kina. Jeg tenkte at nå skal alt ordne seg, husker Heine.

Men møtet med Haidian ble ikke slik de hadde sett for seg. Legene så straks at faren var for svak til å begynne behandlingen. De satte han på kinesisk medisin som skulle være styrkende. I store mengder ble medisinene pumpet inn intravenøst. Kjell Åge Aardalen kunne ikke ta til seg næring fordi leveren ikke virket. I stedet for å gjøre faren frisk, gjorde medisinene at bena hans hovnet kraftig opp. Sannsynligvis fordi medisinene samlet seg i beina, ifølge det kinesiske sykehuset.

Mens håpet svant, ble også kulturforskjellene svært tydelige. Store kulturforskjeller i tillegg til språkproblemer gjorde situasjonen nærmest uutholdbar.

Brede og Heine klandrer ikke sykehuset, men forteller at kulturkløften var en ekstra påkjenning i en allerede svært presset situasjon.

Var sykepleiere

Måtte bære pappa til likhuset

De to brødrene måtte selv fungere som sykepleiere for den dødssyke faren.

- «Help father, help father» fikk vi stadig vekk høre. Men vi visste ikke hva vi skulle gjøre og kulturforskjellene gjorde det vanskelig å kommunisere. Bena til pappa hovnet kraftig opp. De var helt blå, og vi fikk beskjed om å massere dem. Så vi gjorde det. Men da begynte de å sprekke opp, og vi fikk en ny beskjed om at ikke måtte røre dem. Vi opplevde at legene og sykepleierne trakk seg unna, og svarte unnvikende på direkte spørsmål. Den dag i dag vet vi for eksempel ikke helt hva slags medisiner han fikk, forteller de.

Etter tre dager i Kina kom beskjeden de fryktet. Faren fikk aldri forsøke behandlingen han var kommet for å få. Han var for syk.

- Da begynte vi å ringe rundt for å få ham hjem. Vi ville ikke være der lenger, og pappa ville ikke dø der.

Det viste seg å være umulig. Han var nå alt for syk til å kunne reise med rutefly. Forsikringsselskapet, norsk luftambulanse, ambassaden, ingen kunne hjelpe dem med å skaffe syketransport. Først da faren var død kom de første tilbudene om hjemtransport.

Les også: Betalte 670 000 for å få dødssyk pappa hjem

Å dø i Kina

- Vi skjønte til slutt at det ikke var mulig å få han hjem. Da ringte vi en av pappas norske leger for å høre hva vi skulle gjøre. Han sa at pappa måtte få en verdig død. Men på Haidian ville de for en hver pris holde han kunstig i live lengst mulig. De ville heller ikke gi han morfin før helt på slutten.

- Når pappaen vår skrek ut i smerte så kom det 15 kinesere som skulle se på dette rare tilfellet, slik vi oppfattet det. Hele tiden slo de vitser på kinesisk og fniste.

- Etter at leveren sluttet å virke sviktet de andre organene et etter et. Til slutt klappet lungene sammen. Rett før han døde pustet han bare hvert 30 sekund. Det var forferdelig å se på.

- Samtidig med at dette skjer, er sykepleieren i godt humør. De ler spøker seg i mellom. De var ikke til noen hjelp, bare til belastning. Til slutt jager vi ut alle slik at det bare er oss tre igjen, forteller brødrene.

De to brødrene måtte selv stelle den døde. Men på det tidspunktet synes de det var like greit. De opplevde det kinesiske personalet som så lite respektfulle i sin behandling av faren at de ikke ønsket at noen andre skulle røre han.

Men noen ting kunne de gjerne fått hjelp til. Som å bære faren ned på likhuset.

- Det kom én portør som skulle hente han. Jeg hjalp ham å løfte pappa over på en båre. Kineseren gjorde tegn til at jeg skulle hjelpe han videre, og jeg ble med han ned til et møkkete lite skur som var likhuset. Pappa var akkurat død, jeg hadde ikke sovet på en uke og var nærmest i sjokk. Men bæreren var i usedvanlig godt humør. Han vitset og lo. Dette er ikke ment som kritikk. Jeg tror det er deres kultur og deres møte med døden, men for meg var det helt forferdelig.

- Nede i likhuset, som var et rom fullt av fryseskap, åpnet han en ståldør. Jeg måtte løfte overkroppen. Sammen slang vi han inn i fryseskapet. Deretter skulle bæreren ha tips. Jeg tipset han, før jeg sjanglet tilbake til sykehuset og broren min, forteller Heine.

Skal fortsette å leve

Dagbladet.no snakker med de to guttene rundt tre måneder etter at faren døde. De forteller at minnene fra sykehuset i Kina har satt seg fast på netthinna.

- Bilder og lukte kommer stadig opp i minnet. Jeg sitter og maserer beina som sprekker opp... Det hadde vært tøft å miste pappa uansett, men det ville vært en mindre påkjenning hvis det skjedde i tryggere omgivelser. Vi var i det minste to. Hadde jeg vært der alene med pappa, så hadde jeg knekt sammen, er Heine overbevist om.

Han vil minne folk om at de som overlever, de pårørende, også skal leve etter å ha mistet den de er glad i.

- Før vi dro tenkte vi bare at vi måtte dra. Når man er i en slik modus så er det lett å gjøre en feilvurderning. Jeg vil ikke råde folk fra å dra. Behandlingen hjelper sikkert for noen. Men behandlingen på Haidian er ingen mirakelkur. Også der bruker de cellegift og strålebehandling, men i kombinasjon med nye medisiner. Men man må se på allmenntilstanden. Hvis en person er like syk som det pappa var, vil jeg fraråde å dra, sier Heine.

Ville ikke dratt i dag

Hvis vi hadde visst det vi vet i dag, hadde vi ikke dratt, sier de to.

Ikke bare har den siste tiden de hadde sammen med faren festet seg som et traume. De opplevde også at verdifull tid på slutten av livet ble ødelagt for faren.

- I stedet for å sitte ved siden av den som er syk så ble vi sittende å ringe for å ordne praktiske ting og for å prøve å få han hjem. Det hadde vært bedre for pappa om han kunne få lov til å dø hjemme med kjæresten sin på rommet, sier de.

- Det som tente håpet hos oss var at norske leger ikke var negative. Det pleier de å være når det er snakk om alternativ behandling, og for oss i den situasjonen ble det nesten som å være positive. Jeg synes norske leger skal være tøffe. De må si klart fra hvor liten sjansen er.

BLE «SYKEPLEIER»: Heine Aardalen og broren Brede fungerte som sykepleiere for faren Kjell Åge uken før han døde.
HAIDIAN: Sykehuset i Beijing tilbyr en ny type kreftbehandling. I fjor hadde de et titals nordmenn som pasienter.
MISTET TID: Verdifull tid sammen med pappa på slutten ble kastet bort på å ordne praktiske ting, forteller Heine og Brede Aardalen.