-  BYFOLK I NORGE

kjenner mye bedre til verden enn til livet her på landsbygda, sukker bonden jeg har stoppet for å spørre om veien. Jeg føler meg truffet, selv om jeg kan skilte med bondeblod så langt slektstavla kan leses. Den siste timen har jeg kjørt gjennom fraflyttet landskap på en liten fylkesvei fra svenskegrensa til Trøgstad i Østfold. Ikke en butikk. Ikke et postkontor. Bare skall tilbake og gulnede blondegardiner med varsel om at beboerne seinest forlot tenåra en gang like etter krigen. Gårdene er der, men det er langt færre, og heltidsbønder er det enda færre av. I Trøgstad er antallet gårdsbruk halvert de siste 15 åra, til snaue 250 bruk. Men de som er igjen, driver hardere og større enn noen gang. Tilleggsjord kjøpes eller leies. Landbruksstatistikken for kommunen viser at det eneste som virkelig øker, er antallet store landbruksmaskiner, firehjulstrekkere, vanningsvogner og vendeploger. Mer må produseres av færre for å betjene investeringene. Bøndene går sammen i spleiselag og AS-er. Knapt noen næring har hatt en produktivitetsvekst som landbruket de siste 20 åra. Men i konkurranse med gigantbønder i Australia eller Danmark er det en umulig kamp, hvis målet er det samme - å produsere så mye som mulig for så lite som mulig. Og det har vært målet for norsk landbrukspolitikk i generasjoner. Men nå er det kanskje snart slutt. Den nye rammeavtalen for WTO vil sette bom for den tradisjonelle innretningen av norske landbrukssubsidier.