Matte bønder

Bøndene er forbanna på WTO, Lars Sponheim og forståsegpåere i byen som vet mye om trivelige landsbyer i Spania, men lite om dagens Bygde-Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  BYFOLK I NORGE

kjenner mye bedre til verden enn til livet her på landsbygda, sukker bonden jeg har stoppet for å spørre om veien. Jeg føler meg truffet, selv om jeg kan skilte med bondeblod så langt slektstavla kan leses. Den siste timen har jeg kjørt gjennom fraflyttet landskap på en liten fylkesvei fra svenskegrensa til Trøgstad i Østfold. Ikke en butikk. Ikke et postkontor. Bare skall tilbake og gulnede blondegardiner med varsel om at beboerne seinest forlot tenåra en gang like etter krigen. Gårdene er der, men det er langt færre, og heltidsbønder er det enda færre av. I Trøgstad er antallet gårdsbruk halvert de siste 15 åra, til snaue 250 bruk. Men de som er igjen, driver hardere og større enn noen gang. Tilleggsjord kjøpes eller leies. Landbruksstatistikken for kommunen viser at det eneste som virkelig øker, er antallet store landbruksmaskiner, firehjulstrekkere, vanningsvogner og vendeploger. Mer må produseres av færre for å betjene investeringene. Bøndene går sammen i spleiselag og AS-er. Knapt noen næring har hatt en produktivitetsvekst som landbruket de siste 20 åra. Men i konkurranse med gigantbønder i Australia eller Danmark er det en umulig kamp, hvis målet er det samme - å produsere så mye som mulig for så lite som mulig. Og det har vært målet for norsk landbrukspolitikk i generasjoner. Men nå er det kanskje snart slutt. Den nye rammeavtalen for WTO vil sette bom for den tradisjonelle innretningen av norske landbrukssubsidier.

RAMMEAVTALEN FOR WTO

skal sikre u-land, men også verdens landbruksstormakter, bedre tilgang på verdensmarkedet. Det viktigste for u-landene er at eksportsubsidier forbys for å stoppe dumping av subsidiert mat. Men det betyr like lite for norske bønder som det lille norske matmarkedet betyr for verdenshandelen. Utover en del jarlsbergoster eksporteres nesten ikke norske landbruksvarer. Men for å bygge ned handelsbarrierene skal det også kuttes betydelig i produksjonsstøtten til landbruket, og i tollsatsene. Og det rammer norske bønder med full tyngde. Ikke bare fordi hele 70 prosent av det norske jordbrukets samlede bruttoinntekter er statsstøtte i form av tilskudd, tollbarrierer og skatteletter (OECD-tall), men vel så mye på grunn av måten norske bønder gis statsstøtte på. Store deler av subsidiene er fortsatt prisstøtte og annen produksjonsstøtte som premierer antall kilo korn og liter melk som bonden produserer, og ikke kvalitet eller hvordan maten produseres. WTO-avtalen åpner for såkalt «grønn» støtte til landbruket, som økologisk drift og verning av kulturlandskap. Men et «grønt» landbruk i Norge krever enorme omstillinger, ikke minst i noe så vanskelig som mentalitet.

SELV OM

jordbrukspolitikken har dreid de siste åra, har driftige bønder kompensert for synkende priser ved å drive større og hardere. Det er noe bønder alltid har gjort, så også under de dype kriseåra i mellomkrigstida. Løsningen på den krisa var samvirkesammenslutninger og markedsreguleringer som stort sett har levd videre til i dag. Med samvirkene ble smør Fellesmeieriets smør og svinebog Fellesslakteriets svinebog. Suksesskriteriet ble volum og effektivitet, ikke produkttyper eller kvalitet. Bønder skulle tenke som fiskere. Forskjellen er bare den at fiskerne kommer fra en fiskeristormakt og bøndene fra en landbruksmygg. Så når grensene åpnes for mer konkurranse, kan fiskerne juble fordi norsk fisk konkurrerer i verden på pris, om ikke alltid på kvalitet. Mens bønder verken kan konkurrere ute eller hjemme.

DET SATSES

for lengst nytt i landbruket. Men golfbaner, gressmatter til fotballbaner, urter og gårdsindustri er likevel nisjeproduksjon for de få. Trøgstad er en typisk og tradisjonell produsent av melk, korn og kjøtt. Og der er tanken på å legge ned gårdsdrifta og i stedet motta kulturlandskapsstøtte for å hindre at krattskogen sluker bygda, fjern. -  Jeg er bonde, ikke kurator, sier trøgstingen, før han viser meg veien til småbruket ved innsjøen Øyeren, som en venn av meg har kjøpt til feriested. Yrkesstoltheten har verken Lars Sponheim eller WTO tatt fra bonden. Den består fremdeles i å konkurrere med naboen om hvor mange kilo bygg han får på målet.