Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Mayday, mayday!

Kall det UMTS, 3G, framtida, kall det hva du vil, men kan noen si hvordan maskinen funker? Slik lyder alle spørsmåls bestemor fra oss som er født før vekkerklokka fikk display. For nå skal mobiltelefonen utvikles til det moderne livets universalnøkkel, en ørliten vidundergreie vi ikke kan klare oss uten i hverdagen, hvis vi vil delta. Da gjelder det å unngå å låse seg ute.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Over hele verden kjemper de store økonomiske aktørene om lisensene til å bygge ut et nytt mobilnett. I Tyskland, som auksjonerte bort sine, sluttet summen på til sammen 408 milliarder kroner. Her hjemme konkurrerer sju grupper om fire lisenser til å bygge nye nettverk for superrask overføring av data og levende bilder. Vi nærmer oss neste generasjon mobiltelefon som kan levere et utall av framtidige tjenester, forutsatt en ny trådløs bredbåndstilknytning.

  • Og jeg som lenge har spøkt med at det skal nok gå noen år før vi kan grille kylling i mobiltelefonen, er begynt å sende usikre blikk. For har ikke folk fått en slags ny sikkerhet over seg? Er det ikke årevis siden alle fniste og snudde seg etter han som gikk med handsfree og snakket meningsløst ut i lufta? Er det ikke i stedet meg folk himler med øynene over når jeg klager over tapet av alle de prektige bankansatte som ikke lenger opptrer live bak skranken?
  • For plutselig er det ikke sjarmerende å kokettere med at man ikke kan ta seg fram i den moderne virkeligheten. Som de gamle damene på trikken lager kø og forsinker trafikken når de med stive fingerledd krafser i pengepungen etter småmyntene, er det overbærenhet og ikke forståelse den kan håpe på som skal trenge hjelp til å taste seg fram til en enkel honnørbillett på niern på Saga kino. Fortell at du ikke kan forhåndsinnstille videospilleren, en tidligere alliansebygger av en replikk, og opplev at alle nå ser tomt på deg, hvis de gidder.
  • Det hensiktsmessige i å mestre vår tids redskaper er en sannhet det ikke er noen vits i å utfordre lenger. Det er den første usikkerheten i møte med ny teknologi som fører med seg protesten, motstanden, humoren. Før eller seinere blir vi alltid ferdige med å undre oss storøyd over automobilen og reisegrammofonen. Vi lærer oss hvordan maskinene virker, og tar dem i bruk. Der er vi nå. Etter et par generasjoner bærbare PC-er og enklere mobiltelefoner er tida inne til å samle flest mulig av gamle og nye tjenester i et nytt mobilt og universelt grep. Fordelene er opplagte, så får vi heller bære over med halvferdige produkter underveis, enfoldige lesemaskiner og begrensede WAP-tjenester.
  • Og hvis jeg låter som en rimelig habil bruker av digital teknologi, så er jeg det. Men det er utenpå. Under maska av slentrende mestring banker et hjerte i halsen. Jeg har sett hvordan eldre mennesker enn meg må gi opp å benytte nødvendig teknologi fordi de små, mobile maskinene krever yngre, smidige fingre og et skarpere blikk. Elementære husholdningsapparater, radioen med CD-spiller, tekst-TV og det mikroskopiske batteriet som må skiftes ut manuelt i høreapparatet, blir stengsler i hverdagen, ikke hjelpemidler. Ikke forstår de teksten i den kilotunge instruksjonsboka. Ikke husker de hva barnebarnet forklarte. Ikke vil de stille sin hjelpeløshet til skue foran bankautomatene, eller risikere å gå vill på den lange tasteferden inn mot et sekssifret nummer i kontofonen.
  • Som dinosaurer virrer de rundt i et landskap der alle redskapene vi må mestre for å overleve, er krympet og tilpasset den arten som har tatt over. Som klossete fortidslevninger som humper omkring unplugged og har forlagt pinkoden til sine flunkende nye UMTS-telefoner. Der har du eldrebølgen før lyset blir slukket på gamlehjemmet. Trøsten er at de første generasjonene av reiseradiobrukere skal dø ut. På den annen side har vi aldri vært nærmere en forpliktende avtale med legevitenskapen om evig liv.
  • Noen må altså påta seg å vedlikeholde våre teknologiske ferdigheter før vi krasjer systemene. Anbud mottas med takk.