McCains siste sjanse

I TV-debatten i natt har John McCain sin siste sjanse. Men den er liten. Han må nedkjempe både spøkelset Bush og kometen Obama

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet) Den amerikanske staten kjøper seg inn i amerikanske banker for å holde dem flytende. Rettroende konservative tordner i den høyrevridde radioeteren mot at George W. Bush innfører sosialismen i Amerika. Økonomiprofessoren Paul Krugman får Nobelprisen i økonomi. I sin spalte i The New York Times har han ukentlig avslørt svindelen bak presidentens økonomiske regnestykker om skattelettelser og velferdsprogrammer.

I land etter land må nå den utskjelte «staten » bla opp for å berge det såkalte frie markedet og hindre det totale sammenbrudd.

For to uker siden sa John McCain at den amerikanske økonomien var «grunnleggende sunn». Deretter raste hele korthuset til en av historiens minst populære presidenter sammen og John McCain har kavet med armer og bein for å kare seg inn på tørt land.

Velgerne straffer ham hardt i meningsmålingene der Barack Obama stiger jevnt og trutt. John McCain var en utrettelig leser av alle nye meningsmålinger mens han raste rundt fra folkemøte til folkemøte i New Hampshire for et år siden. Det er ikke sikkert han har den samme appetitten nå som den ene målingen dystrere enn den forrige hamrer løs på selvtilliten til kandidaten og hans medarbeidere.

Frykt for at deres mann kommer til å tape for den historiske kandidaten Barack Obama den 4. november, får noen av McCains tilhengere til å skjemme ham og makker Sarah Palin ut med rasistiske og voldelige hatutbrudd på valgmøtene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sistemann ut var formannen for det republikanske partiet i Virginia som sammenliknet Obama med Osama og sa at «begge har venner som bombet Pentagon. Det er skremmende».

I stedet for å statuere et eksempel og ta ondet med roten første gang noen i mengden ropte «terrorist» eller «drep ham» eller «forræder» når McCain retorisk spurte «hvem er egentlig Barack Obama», fikk truslene lenge bare henge i lufta. Inntil Dana Milbank i The Washington Post skrev om at noen ropte «drep ham» på Sarah Palins opphissete valgmøte i Clearwater i Florida, og om at en annen slengte et rasistisk «boy» med et banneord i forkant til en svart kameramann.

I den grad John McCain har hatt et annet klart budskap enn det om «forandring» (som han har rappet fra Obama), har det vært at Obama er et usikkert og uprøvd valg, mens McCain er den stødige og erfarne lederen landet trenger i urolige tider. Men McCains egne handlinger formidler det stikk motsatte budskapet. Han braste inn i Kongressens forhandlinger om den første finansielle redningspakken.

Han har slengt ut motstridende økonomiforslag i hytt og vær, og han nølte altså med å stanse rasistene som nedverdiger hans kandidatur. Samtidig fortsatte Barack Obama sin velorganiserte valgkamp og rullet ut gjennomtenkte planer og forslag som er rettet inn mot å lette byrdene for den middelklassen som avgjør presidentvalgene.

Mens forsøkene fra president George W. Bush på å berolige engstelige amerikanere som ser sine børsplasserte pensjonsfond krympe dag for dag, snarere har bidratt til å øke frykten, har Barack Obama framstått som den trygge, systematiske og kloke røsten i kaoset. Kontrasten er stor til John McCains tidsvis umotiverte og litt syke smil som ofte ledsager hans ytringer.

Den konservative kommentatoren William Kristol som skriver i The New York Times, rådet mandag John McCain til å sparke sin valgkampstab, slutte med personangrepene på Obama som ikke virker, trekke all TV-reklamen, slå dørene vid åpne for mediene både til ham selv og til Sarah Palin, legge vekk de usammenhengende forslagene og finne fram til den glade kriger fra New Hampshire. Da, skriver Kristol, kunne McCain bli McCain igjen og på nytt trives i valgkampen. Han kunne til og med vinne.

Det er lite trolig at McCain vil følge Kristols råd, men selv om han gjorde det, er det trolig for seint. Obamas ledelse i de avgjørende vippestatene ser ut til å ha festet seg på nivåer godt over feilmarginene i målingene.

Kommer virkelig flertallet av velgerne i USA til å stemme inn en svart amerikaner i Det hvite hus? Eller slår en latent rasisme ut når velgeren er alene med seg selv i stemmeavlukket på valgdagen?

De rasistiske tilropene på McCains valgmøter har utløst debatten om denne såkalte Bradley-effekten gjør at Obama må lede med minst seks prosentpoeng for å være sikker på å vinne. Det kan heldigvis virke som om erfaringene fra guvernørvalget i California i 1982 ikke lenger er like gyldige som de en gang var. Og da vinner Barack Obama.