Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Med åpne øyne

Film forandrer ikke verden, men lærer kanskje noen å se den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HOGG NED de høye trærne! Denne ordren ble kringkastet over radio i Rwanda en vårdag i 1994. Det var Hutu Power Radio som beordret hutuer til å drepe alle tutsier, eller «kakerlakker», som de også kalte dem. Nå, drøye ti år etter, kommer filmen som vil ryste alle som holdt øynene komfortabelt lukket for folkemordet. «Hotel Rwanda» får sin europapremiere under Filmfestivalen i Berlin i kveld; til Norge kommer den om noen uker. Irske Terry Georges film er en kjærkommen påminnelse om at filmmediet også kan bevege seg utenfor drømmefabrikken, rett inn i hjertet av den ondskapen vi helst vil slippe å se.

100 DAGER etter radiomeldingen var mer 800 000 tutsier drept av sine hutunaboer. De som har regnet på det, sier at det er 333,3 drap i timen eller 5,5 i minuttet. Den amerikanske journalisten Philip Gourevitch har intervjuet et bredt utvalg av involverte i boka «We Wish to Inform You That Tomorrow We Will Be Killed with Our Families». Kanadieren som ledet FNs fredsbevarende styrker i Rwanda, general Roméo Dallaire, forteller om massakrene i memoarboka «Shake Hands with the Devil». I filmen har han fått navnet Oliver og spilles av Nick Nolte. Han oppsummerer verdenssamfunnets likegyldighet i en scene som kanskje er «Hotel Rwanda»s sterkeste: «Du er ikke engang {lsquo}nigger\', du er afrikaner.»

DU ER DRITT, forklarer FN-offiseren til Paul Rusesabagina, en hutu som var manager for det belgiskeide luksushotellet Milles Collines i Kigali. Paul er en virkelig person, som i dag bor i Belgia med sin tutsikone og tre barn; han kommer til Berlin-festivalen for å overvære filmpremieren. «Hotel Rwanda» er historien om hvorledes denne mannen klarte å holde 1200 tutsier og opposisjonelle hutuer inne på hotellets område og dermed redde dem fra machetene. I vestlige øyne var han ikke mer verdt enn dritt, slik må han i alle fall ha tolket FN-soldatenes ordre om bare å evakuere hvite gjester fra det omringete hotellet.

HAN ER EN HELT, men «Hotel Rwanda» er intet helteepos. Paul bruker løgner, trusler og bestikkelser for å redde «sine» tutsier. Kubanske sigarer og skotsk whisky holder morderne på avstand så lenge forrådet varer. Han har sine hutupapirer i orden, og bruker dem for alt hva de er verdt til å forhandle med de lokale lederne. Filmen beskriver hutu/tutsi-konflikten som en arv fra de belgiske kolonistene; noe reelt etnisk skille fantes ikke. Den moralske pekefingeren rettes her ikke utelukkende mot «de ville innfødte», men mot oss andre: mot kolonimakten Belgia. Mot Frankrike, som forsynte hutuene med våpen. Mot USA, som nektet å bruke ordet «folkemord» offentlig, fordi det ville forplikte til aksjon. Mot FNs ledelse, som ikke stanset folkemordet med militære midler. Mot oss alle som ikke så - før kanskje nå?