Med brodder på

Et deilig stykke vestkant.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOM IKON ER Wenche Foss ingen opplagt turkamerat. Monumentet Erik Bye var det, til lands og til vanns. Odd Børretzen er det, til sjøs. Jens Stoltenberg holder på å bli det. Etter at dokumentarfilmen «Oljeberget» viste oss bildene av statsministeren grublende, dramatisk ensom i snøføyka, smilende med strikkelue og øreklaffer, på spark, på ski, på sykkel og til fots, ikke minst i et forblåst og snøkledd Nord-Norge, er frognergutten Jens også i ferd med å innta norgeskartet og vår strie natur. Det er som alle må vite den viktigste forutsetningen for å bli folkehelt i Norge. Folkeeie er noe annet. Alf Prøysen gikk aldri på ski over Grønland eller krysset så mye som ett av de sju hav i åpen båt. Einar Gerhardsen derimot tråkket ustanselig rundt på treski, furet, mager, værbitt med ryggsekk og skyggelue i Sørmarka. Våre høvdinger, vi snakker alltid om høvdinger og kjemper når vi skal reise bautaer over norske menn som har fortjent det, må først og fremst forbindes med strabasiøs ferdsel utendørs, enten han er konge, programleder eller toppolitiker. Noen ytterst få kan klarer seg uten, men de må i så fall bli oldinger først. Som da Haakon Lie som 100-åring forsonte seg med sine tallrike fiender og ble til «kjempen, Haakon Lie» i fjor.

WENCHE FOSS ER ANNERLEDES. Samme dag som Jens Stoltenberg ble avduket som «portrett av Norge», ifølge regissøren, under filmfestivalen i Tromsø denne uka, bega nemlig fru Foss seg «Ut i naturen» i følge med NRKs Kari Bay Haugen. Bratte fjell og iskald piskende sno? Nei. Svett i hårtjafsene og snørr i votten? Nei. Med brodder på sine elegante føtter, åpenbart forundret overveldet over å påføres bråkontakt med snø og hav, skog og fugl, kunne vi se hvordan Wenche Foss tok seg fram på stiene ved Frognerseteren og på Bygdøy i Oslo, mens hun lyttet og lyttet til den store stillheten som finnes her langt borte fra bygatene på Frogner. Det slo meg at et portrett av Norge, det være seg ved hjelp av mannskor fra nord, oljearbeidere i vest, rekefiskere, brøytemannskaper, hjelpepleieren på vakt, eller statsministeren på spark gjennom føyka i Mehamn med fiskerens datter, vesle Benedikte, på setet mens hun synger sommerfuggel i vinterland, i vilden sky, at dette portrettet aldri kan ferdigstilles uten et strøk med penselen som viser oss Wenche Foss ved havet på Bygdøy. I det Bay Haugens naturglede bobler over og hun bare si det, at noe av det beste med naturen er at den er gratis. Og Wenche Foss når hun leverer svaret: «Ja, men jeg har aldri betalt for noe heller, jeg.»

DET ER JO DERFOR. Jeg hadde bare glemt det. Etter at hun sluttet å være til stede selv som det evige midtpunktet i en slags divakultur der det nå bare er imitatorene tilbake, hysteriske menn i Wenche-klær, som parodierer og geberder seg på arkaisk teaterdialekt, kan man nemlig komme i skade for å forveksle originalen med klisjeen. Derfor gikk det litt av et pust gjennom forsamlingen da Wenche Foss ved åpningen av Ibsenåret i Rådhuset i Oslo forrige lørdag, plutselig sto der og fikk tildelt sin Ibsen-statuett sammen med verdens beste tolkere av Ibsens kvinneskikkelser. Jeg hadde glemt det, enda hun var min favoritt-Aase. Hvor pjuskete hun så ut den gang med den skamklipte, tustete parykken, som en liten fugl med mager hals og de store mørke øynene. Jeg gråt ikke over mor Aases død før det var Wenche Foss som lå under fellen på Nationaltheatret i 1985, på vei til St. Peter med Toralv Maurstad. Skjønte ikke rekkevidden av det eventyrlige og fandenivoldske forbundet mellom mor og sønn før fru Foss, i egen og for anledningen intenst skrøpelige skikkelse, deltok i beretningen om bukkerittet med så åpenlys beundring og misunnelse i sitt nakne ansikt, at teksten faktisk ble som ny.

DET ER WENCHE FOSS skyld at Vestkanten med pelsbesetning og champagne må være med selv om sosialdemokratiet skal portretteres gjennom Jens Stoltenberg fra Frogner. Hun er sannsynligvis den eneste etter at Per Aabel døde, som fortsatt kan gi legitimitet til forestillingen om en overdådig overklasse, med en så utstudert uskyldighet. Det er selvfølgelig fordi hun har delt både sorger og gleder med oss. Vi har lært at de privilegerte også kan lide og at et lite glass tørr hvitvin hjelper mot så meget. Og fordi hennes samfunnsengasjement er heftig og ensidig på de mindre privilegertes side, blir det rett og slett troverdig når hun klapper turkameraten Kari Bay Haugen på kinnet og takker så pent for at hun fikk oppleve de deilige trærne og den skjønne stillheten. Før hun tripper ut av bildet. Som ikon er Wenche Foss ingen opplagt turkamerat.