Med buksene nede

Gulrot-teorien er grunnlaget for at toppsjefane kan driva privat butikk i butikken. Men det som er sjølsagt i hyttebadstuer og styrerom, toler ikkje dagslys.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Då Åge Korsvold overtok som sjef i Storebrand, drog han til City of London for å visa seg fram. Han skulle overtyda finansfolket om at Storebrand var solid og truverdig, og at han sjøl var leveringsdyktig.

Men dei potensielle investorane var ikkje interessert i strategiske planar, rekneskapstal og livspoliseportefølje. Dei spurte bare i detalj om eitt forhold: Kor høg lønn hadde Korsvold; kva slags aksjeavtalar hadde han; kor mye hadde han investert i opsjonar; kor mye rikare ville han bli dersom kursen steig på Storebrand-aksjar under hans regime?

Eg veit ikkje kva Korsvold svarte i London, men på heimebane sa han til Dagens Næringsliv: «Jeg hadde ikke tatt denne jobben hvis mitt ønske var å tjene penger.»

Nå har jo den private butikken i butikken og manøvrane i meir eller mindre hemmelige smutthol gjort han rimelig velståande. Han kan omgås sine søkkrike jaktkameratar utan å skjemmast. Det er billig gjort, men så er det då også Rimi-Hagen som står bak. Han har gitt Korsvold rabatterte opsjonar som gulrot: Når Storebrand-aksjen gjekk opp, tente begge på det. Som styreformann Gundersen så vakkert sa det for ei veke sidan: «Korsvolds langsiktige eksponering i selskapets aksje er klart positivt for alle aksjonærene i selskapet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men for å omgå verdipapirlovens ånd, måtte det tas noen innersvingar - sagt med trippelrolleinnehavar Jan Petter Collier: «Prisingen av opsjonen reflekterer at Korsvold i form av sin posisjon har svært begrensede muligheter til å bevege seg i den underliggende aksjen, herunder at han ikke har muligheten til å drive kontinuerlig hedging.»

Under denne interessa for sjefens privatøkonomi ligg det ei forestilling om incitament: Jo betre opsjonar sjefen har, og jo rikare han kan bli, jo meir dedikert er han, og jo større grunn er det til å tru at aksjekursen vil stiga.

Det er logikken, men den toler ikkje dagslys. Då oppstår det ein «situasjon». Det som er sjølsagt og nødvendig i hyttebadstuer og styrerom, er skadelig når det blir offentlig.

Den fordekte opsjonshandlinga fekk Korsvold til å vakla, men det var forsvarsstrategien hans som førte til fallet. I den betrengte situasjonen tok han sitt familiære liv ut i offentligheten for å flytta fokus frå den usympatiske opsjonsakrobatikken. Han stilte i blå genser hos Fredrik Skavlan til ein avslappa og smilande forsvarstale, for så å delta i gemeinslig samtale om fødselsteknikk og keisarsnitt. Dagen etter var han portrettintervjua i Dagens Næringsliv. Der utspelte denne sekvensen seg:

- Føler du at du kjemper for din ære og din makt?

Plutselig smiler han ikke lenger.

- Kanskje jeg skal snakke om mitt privatliv, noe jeg aldri pleier å gjøre...

Han stopper. Åge Korsvolds kone er svært syk. De siste årene har hun vært sengeliggende og pleietrengende. Hun har vært angrepet av den aggressive typen MS i ti år.

- Jeg har et liv med store gleder og sorger. Privatlivet gir meg perspektiv på mitt profesjonelle liv. Det er en grense for hvor mye denne sirkusmanesjen betyr for meg. Den klarer aldri å nå helt inn i det som er meg.

Det var ikkje pressa som blanda inn Korsvolds privatliv i hans forretningar; det var han sjøl som spelte ut det private kortet. Men då han åpna døra til sjukeheimen, kunne han ikkje halda andre private dører stengt. Særlig ikkje når det viste seg å vera direkte kontakt mellom direktørkontor i Storebrand og soveværelset i Kristinelundveien.

Det er mulig at både unge elskarinner og opsjonar er menneskerettar for toppleiarar i næringslivet. Men den som skuvar si sjuke kone framfor seg offentlig og diverterer seg med hennar keisarsnitt i prateprogram på TV, ligg tynt an når han også har ein gravid og underordna sambuar i representasjonsboligen.

«Renommé er viktigere enn penger. Dette har vært en lærepenge.» Det var Åge Korsvold som sa dette då han fekk ein smekk av Kredittilsynet - i 1992. Som meklar hadde han brote habilitetsreglar og hatt sin private pengekasse på gløtt mens han handla med andres pengar. Då han blei Storebrand-sjef, hadde han dette å seia: «Får man for mye penger, blir alt bare mer komplisert. Det er vanskelig å være rik, det fører ofte til uro og misunnelse.»

Det er ikkje mange næringslivstoppar som har vifta så mye med den moralske fana som Åge Korsvold. Han har antakelig halde fana så høgt at han ikkje har sett henne sjøl.

Åge Korsvold har ei underlig form for naturglede: Han er glad i å gå i myr: «Det er lutring for sinn og sjel.» I den hengemyra han nå har hamna, får han rikelig høve til å plaska rundt i haustbløyta. Kanskje kan han bli så lutra at han etter ein langanger er moden for eit verv i verdikommisjonen.