Med en neve lys i ansiktet

Maleren Håvard Vikhagen (44) er relativt unik innen norsk samtidskunst. Han er utsolgt, men ikke spesielt utskjelt. Sjenert derimot, litt. For under fotografering i Astrup Fearnley-museet gjemmer han ansiktet straks bak en neve lys før dagens festspillutstilling fra Bergen åpnes i storbyen Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi treffer Vikhagen og har 25 minutter til disposisjon, det er varmt, og vi sitter i en kantine. Den er sjølsagt sigarettsensurert.

Inne i utstillingsrommene henger det et maleri som fanger oss med en gang, «Åpnet rom».

- Kan du forklare hvorfor?

Vikhagen drikker en slurk svart kaffe og snakker trøndersk, i og for seg helt ok, og svarer :

- Du får meg ikke til å tolke det innholdsmessige i bildet fordi jeg hele tida opererer med å forrykke konkrete situasjoner. Ofte skjer dette uten at jeg går inn på konkrete historiske forhold i det som skjer.

Drømmer

- Flere av dine bilder har et drømmeaktig slør, spesielt «Lys over tørket landskap», drømmer du stadig vekk?

- Ja, kanskje det. En drømmeside ved tilværelsen er like reell og betydningsfull som det virkeligheten kan være. Jeg tror det går mange rundt og drømmer, flere enn de som tør si det. Det er jo mye mer snakk om realisme enn om flyktige fornemmelser i dag. Jeg tror små øyeblikk av svimmelhet kan være like ekte som det faktiske maset vi holder på med, sier Håvard Vikhagen, som for alvor begynte å sette fingeravtrykk innen norsk kunstliv for ni år siden.

Ikke sensur

Vikhagen studerte ved Statens håndverks- og kunstindistriskole i Oslo i 1973-74, og ved Statens Kunstakademi i perioden 1975-1982.

Ifølge katalogforordet, skrevet av Holger Koefoed, sto Vikhagen i 1985 midt i en generasjon som lot de ekspressive og maleriske kvaliteter bestemme uttrykket. Følelsene skulle ikke sensureres.

- Hvordan lader du opp ditt temperamentsbatteri?

- Jeg er født i en mer langsom rytme, så jeg må ofte ta meg kraftige utflukter for å få bombardert mitt eget sinn, sier Vikhagen. Vi spør ikke hva disse utfluktene består i, noe forbeholdes privatlivets ufred.

Det berømte trykket

- Hva gjør et maleri interessant?

- Det kan være nokså små marginer mellom det kjedsommelige og det oppsiktsvekkende. Det er små nyanser som skal til for å gjøre et bilde interessant. Jeg er ute etter å forene noe som er storartet med noe som er alminnelig.

- Hvordan holder du trykket fra TV-bråk, tabloidaviser, musikk, pes og helvetes kjas unna?

- Jeg har et voldsomt behov for en organisk sammenheng i det jeg gjør. Prøver derfor å anstrenge meg for å holde igjen, lukke igjen, men det er også viktig å åpne for de spenningene som ligger i samtida. Det blir en balansegang. Jeg er ganske flink til å isolere meg, suge meg fast og tviholde på min egen organiske sammenheng i bildene. Noen vil sikkert si det er et trangt univers, sier Vikhagen.

Selger så det suser

- Det er lett å finne referanser til kjente malere i dine bilder - Munch, Lars Hertervig, en Van Gogh eller en Frans Widerberg? Du gjenkjenner en tone, et formspråk, ja ...?

- Jeg er ikke redd for å være i nærheten av konvensjonene, da er jeg i nærheten av mitt eget liv. Og, det er der jeg vil oppholde meg.

- Du selger bilder så det suser også, og det er vel ok?

- Det har gått voldsomt fint, jeg har vært fryktelig heldig med det. Jeg er ikke så blasert at det ikke gjør inntrykk på meg når bildene mine blir kjøpt opp, sier Håvard Vikhagen, som nå arbeider med nye bilder til en større utstillingen i et februarkledd København.