Med fot i munn

Oops, did it again.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEI VEL.

Så ligger ikke Portugal ved Middelhavet. Så ligger Portugal ved Atlanterhavet, som enhver turist, maskinist og klippfiskeksportør fra Ålesund vet som ikke skriver kronprinsens taler. Men vi rødmer likevel ikke. Vi stirrer ikke ned på skotuppene våre med brennende kinn og skammer oss. Ikke før TV2 serverer oss en prinsesse fra i forgårs, uten filter, som er tildelt oppgaven å «stå fram» på vegne av forstøtte finere fruer i eksil, en slags blåblodet Sven O. med bladet fra munnen. Heldigvis kom svenskekongen på banen fra sitt statsbesøk i Brunei. La gå at vår egen prinsesse Ragnhild fru Lorentzen kunne valgt å la seg intervjue på en bedre dag, når først ille var ute og TV2 insisterte på et offentlig inngrep i et tydelig såret sinn. Kong Carl Gustaf XVI av Sverige er i det minste rutinert i kunsten å drite seg ut. Når han nå hyller diktatoren av Brunei, sultan Haji Hassanal Bolkiah, svarer svenskene like rutinert som de har gjort før ved utallige anledninger. Kort og godt: «Korkad, kungen!» Poenget er at denne gangen betyr det ikke bare at kongen både er reaksjonær og dum, men at han bør abdisere. Hilsen toneangivende politikere og professorer i statsvitenskap.

I NORGE SKAL

prinsesse Ragnhild Alexandras kritikk mot sin bror ties i hjel. Hun har ingen konstitusjonell betydning og mottok i går etterpåkloke råd fra vasne politikerne om at hun burde holdt munn. Ferdig med det, liksom. Vårt pågående prosjekt er nemlig å pusse opp kongehuset med kule T-skjorter, friskt blod, nye barn og Ari Behn som gjest hos TV-yndlingene i Team Antonsen. Mens svenskekongen uttalte at «jobben er for tung for en pike» da eldstedatteren, tronfølgeren Victoria, ble født i 1977, er deler av den norske offentligheten oppriktig fortørnet over at en kronprins med rett til pappapermisjon må ta i et tak på kontoret mens far er sykmeldt. Etter en fase med gammelmodige bekymringer for hvordan det skulle gå med kongeriket når hvem som helst kunne få adgang til slottsbalkongen på 17. mai, er vi over i begeistringens rus over et «sekulært» og tidsriktig monarki. Her har også Morten Abel, Åsne Seierstad, Trond Giske og Jono El Grande fått en selvfølgelig plass i våre hjerter. For seint, med andre ord, å hilse fra kong Olav og dronning Victoria, fru Lorentzen.

DA ER XVI

fra huset Bernadotte atskillig verre ute, selv om han ikke er mer enn en utvendig paradefigur. Ikke bare har han forsøkt å legitimere den totalitære staten Brunei på det aller mest naive. Han har pådratt seg avsky fra verdens menneskerettighetsorganisasjoner, og ikke minst har han mottatt oppsigelse i unåde fra Sveriges fornemste maktutreder, professor i statsvitenskap Olof Petersson. Ifølge den svenske regjeringsreformen fra 1974 har landets konge ingen oppgaver ut over de seremonielle og representative. I motsetning til vårt statsoverhode, som både symbolsk og i praksis er knyttet nærmere vårt politiske system, hvilket betyr at han holdes løpende informert om politiske saker fra høyeste hold - består svenskekongens betydning i å spille rollen som uinformert kakepynt. Likevel lyder svenskenes klagerop stadig høyere hver gang mannen innfrir forventningene om sin betydningsløshet. Spørsmålet blir om ikke Sverige i det minste burde forebygge misforståelser om sin konges posisjon ved å holde i alle fall XVI helt utenom den årlige Nobelpris-utdelingen?

NEI VEL.

Så er ikke Brunei et demokrati. Så er sultanen en despot som regjerer uten lov og rett og menneskerettigheter. Så skal Sverige til med en grunnlovsutredning som i teorien kan få konsekvenser for huset Bernadotte. Mitt tips er likevel at svenskene vil stramme slipsknuten og gå videre som kongedømme når sjokket har lagt seg i ettermiddag. Tross alt, vi snakker om en godt betalt seremonimester som i 1985 åpnet ei ny ferje med ordene: «Hermed innvier jeg ferja som skal gå mellom...mellom...mellom...holdeplassene.» La bare svenskene rødme. Vi tar til etterretning at Rio-kontoret er under avvikling av det nye styret for konsernet i Drammensveien 1, Oslo, Norge. Brasil grenser forresten til Atlanterhavet.