Med hjertet på rett sted

Denne uka er Kieu Tran (27) på Filippinene for å ønske 98 vietnamesiske båtflyktninger velkommen til Norge. Hun har vist at det umulige var mulig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kieu Tran gråter. Det er bare sekunder siden resultattavla i stortingssalen viste tallene 53 og 47. Det første er antallet politikere som ville at 98 vietnamesere skal få komme til Norge. 47 er tallet på dem som stemte mot. Og oppe på stortingsgalleriet sitter Kieu, som i tre år har kjempet for akkurat dette resultatet. Tårer blandes med smil og en flom av følelser.

-  Er det sant, er det virkelig sant?

Kieu klemmer venner, klemmer mamma, tørker tårene og svarer på forventningsfulle spørsmål fra journalistene.

Er hun overrasket?

-  Ja!

Hadde hun forventet det?

-  Nei, nei, aldri. Jeg torde ikke tro det, svarer Kieu, som selv er båtflyktning fra Vietnam.

Hennes egen historie tok en dramatisk vending 9. juli 1978.

Båtflukt

Kieus foreldre orket ikke tanken på at barna skulle vokse opp i et land fullstendig ødelagt av krig og legger ut på en båtflukt de ikke vet hvordan vil ende. I flere dager driver båten et sted i Sør-Kina-havet. 9. juli er sjøen ennå rolig, men et kraftig uvær er på vei.

Samtidig er det norske skipet «Torinita» på vei mot Japan. Kaptein Arild Nordby får øye på den lille flyktningbåten. Samvittigheten overstyrer tanken på forsinkelser og problemer, og Nordby bestemmer seg for å hjelpe de 63 vietnamesiske flyktningene. Et par måneder seinere får Kieu, som da er to år gammel, og familien komme til Bergen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Vi var noen av de første virkelige flyktningene som kom til Norge. Mange hadde sett bilder fra Vietnam. De visste om bombingen og om hvordan vi ble plukket opp på havet. Vi fikk den beste mottakelsen vi kunne fått, forteller Kieu.

I Norge får Kieus pappa jobb i Nordsjøen, mens moren får jobb på et pleiehjem.

-  Jeg fikk gå i barnehage fra jeg var tre år gammel. Man blir veldig takknemlig over slike ting når man vet hvor skjørt livet har vært, sier Kieu.

Evig kamp

Barndommen tilbringer hun som de fleste andre barn i Norge. Hun flytter fra Bergen til Moss. Legger av seg skarre-r for ikke å bli mobbet, og lærer seg at snop heter godteri på Østlandet.

-  Men far sluttet aldri å kjempe for frihet og demokrati i Vietnam. Han snakket mye om religionsfrihet. Men var selv ikke religiøs. Det syntes jeg var morsomt. Men for ham var religionsfrihet også frihet til ikke å tro.

Kieu kunne sitte i flere timer og høre faren fortelle.

-  Pappa snakket alltid om hvordan jeg ikke måtte miste meg selv. Det er veldig lett når man jobber med så mange skjebner. Jeg har møtt mennesker som jobber i hjelpeorganisasjoner, men som er blitt så kyniske av alt det grusomme de har sett. Til slutt gjør det noe med hjertet deres. Med pappa var det annerledes. Han var hele tida helt og fullt til stede i det han gjorde, minnes Kieu.

Billig

I 1997 dør faren av lungekreft, og Kieu bestemmer seg for å fortsette farens arbeid.

-  Pappa lærte meg at interessante artikler skulle settes i permer, forteller Kieu.

Men viktigst av alt: Faren lærte henne hvordan hun skulle bevare de brennende hjerter. Som nestleder i den norsk-vietnamesiske foreningen søkte hun derfor aldri om penger.

-  Det var viktig for oss å bevare engasjementet, og vi trengte ikke penger til det. Jobben vår var å innhente informasjon, og levere informasjon. Det koster ingenting å lese aviser og å ta bussen til Stortinget.

-  Jeg tror man får en veldig annerledes holdning til slike ting hvis man alltid kan si: jeg tar det fra kassa, sier Kieu.

Lang kamp

Etter videregående bestemte 27-åringen seg for å studere juss, men oppdaget raskt at hun var for rastløs til å tenke karriere.

Kieu begynte å reise rundt for å lære om menneskerettigheter. Så en dag møtte hun flyktningene på Filippinene, og dermed var det gjort. Kieu solgte leiligheten og bestemte seg: Fra da av handlet alt om at disse menneskene måtte få et bedre liv.

-  Flyktningene snakket om lidelsene og tanker om frihet. Det første jeg tenkte var: Dette er jo min historie. Det neste som slo meg var hvor urettferdig det var at jeg havnet i Norge, og de her i en flyktningleir. Samtidig ble jeg veldig inspirert av styrken og viljen deres, sier Kieu.

Som etter møtet med flyktningene reiste tilbake til Norge og opprettet sin egen organisasjon bestående av én person, seg selv.

-  Jeg hadde ikke tid til å overbevise andre om at dette var en bra organisasjon eller om å søke penger. Jeg måtte gå rett på sak og jobbe effektivt. Man trenger ikke en kjempeorganisasjon for å gjøre ting, sier Kieu.

Rask seier

I tre år pendlet hun mellom Filippinene og Stortinget. Hver dag, hver krone, hver tanke ble ofret på å få politikerne til å bry seg om de statsløse vietnameserne på øya Palawan på Filippinene.

-  Det har kostet mye personlig, og det har vært tøft økonomisk. Men hva betyr vel det nå som jeg har hjulpet 98 mennesker, sier Kieu i dag.

-  Pappa lærte meg et dikt som handler om at man alltid må gå tilbake og sjekke hva motivet bak det man gjør er. For meg handlet ikke dette om resultater, men om noe jeg følte var riktig. Det er så lett å miste seg selv litt på veien, så altfor lett å miste hjertet. Men jeg tenkte hele tida på hva dette egentlig handlet om: og det har hele tida vært at disse 98 menneskene skal få et bedre liv.

Stem på årets navn:

TØFF KAMP: - Det har kostet mye personlig, og det har vært tøft økonomisk. Men hva betyr vel det nå som jeg har hjulpet 98 mennesker. Jeg er stolt over å få disse menneskene til Norge, sier Kieu Tran
LYKKELIG: Kieu Tran feirer ute med familien sin.