Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Med hodet i røysa

Alliansepolitikken går på autopilot under Jan Petersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR

ba mange europeere til Gud om seier til John Kerry, trolig også Kjell Magne Bondevik, og kanskje til og med Jan Petersen. Ikke i noe europeisk land har George W. Bush færre sympatisører enn i Norge. Det viste en meningsmåling for en stund siden. Med Kerry i Det hvite hus vil USA avdemoniseres. Dermed vil det også bli lettere å vedlikeholde den gamle troen på en trygg allianseverden der ute, og å bruke SV som sikkerhetspolitisk trusselbilde her hjemme. Ingen føler seg mer hjemme i en nostalgisk allianseverden enn utenriksminister Jan Petersen - hold SV unna sikkerhetspolitikken, beordret han med sjelden glød i forrige uke. Verden derimot, den snakket Petersen mindre om - en verden med store dilemmaer, utdaterte allianser og interessemotsetninger på tvers av gamle bånd. Hvordan de internasjonale rammebetingelsene for en småstat som Norge dermed også er i drift virker det som utenriksminister Petersen slett ikke vil høre snakk om. For Høyres utenriksminister er del av en lang norsk tradisjon med sikkerhetspolitikk på autopilot.

HELT SIDEN

1905 har sikkerhetspolitikken vært lite annet enn en refleksøvelse for de fleste regjeringer. Først i nesten 40 år med trofast nøytralitetspolitikk. Ingen i hele verden holdt så urokkelig fast på den linja som Norge. Det måtte en verdenskrig og tysk okkupasjon til før nordmenn tok en ny verden inn over seg. I etterkant fikk utenriksministeren under regjeringen Nygaardsvold, Halvdan Koht, mye av skylda. Som en Jan Petersen tviholdt Koht på eget verdensbilde under omveltningene i storpolitikken på 1930-tallet. Koht ga aldri opp troen på nedrustning og småstatenes muligheter til å forebygge stormaktskriger. Heller ikke da alle andre land ga opp. Men Koht var ikke alene. Muligheten for at også Norge kunne trekkes inn i en storkrig ble sjelden drøftet åpent av noen norsk politiker på Stortinget i mellomkrigsåra.

ETTER FRIGJØRING

fra tysk okkupasjon og ny etterkrigstid fant Norge seg så en ny sikkerhetspolitisk autopilot: allianselojalitet med forankring i NATO. Det var ei fast linje under stabil kald krig, som ikke ble utfordret av andre enn en relativt liten politisk minoritet.

Det er allerede lenge siden den kalde krigen. Men heller ikke i dag utfordres lojale norske alliansereflekser i klartekst av andre enn SV. Det er et parti som riktignok fortsatt sliter med å uttale «umoralske» ord som «norske interesser» og «sikkerhetspolitikk» på en troverdig måte. Men likevel. Få norsk utenriksministrer siden Halvdan Koht har sittet ved makten i en periode med så store bevegelser i internasjonal politikk som Jan Petersen. I likhet med perioden under Koht er det fra Arbeiderpartiet, via Venstre, til Høyre knapt stilt grunnleggende spørsmål ved norske interesser og sikkerhetspolitisk forankring i møte med en ny verden. I det minste ikke åpent.

SELV OM

John Kerry vil være en hyggeligere president for Norge, vil ikke forskjellen fra fortsatt Bush-styre være dramatisk. Verdens gjenværende supermakt har nye fiendebilder og andre interesser enn det USA som Norge knyttet seg opp til gjennom NATO under den kalde krigen. Og fortsatt er det den kalde krigens USA som er utgangspunktet for prosedyrer og tradisjoner i NATO. Et paradoks som forrige ukes debatt om utlån til allierte, norsk militært utstyr til USA under angrepet på Irak, illustrerte på grensen til det komiske.

En debatt der verden måtte vike for argumenter om sluttbruk og mekanismer, samt hvorvidt og når norsk offentlighet bør informeres om norsk hjelp til kriger som verken NATO, FN eller våre egne folkevalgte stiller seg bak. En debatt der utenriksminister og statsminister hopper over at NATO som forsvarsallianse er skapt med konsensus og interessesammenfall som utgangspunkt, men der sentrale NATO-medlemmer som Frankrike, Tyskland og Spania etter hvert åpent har skilt lag med hovedmedlemmet USA.

Nå har riktignok ikke motsetningene i NATO vist seg som et uoverkommelig problem. Det er først og fremst fordi NATO ikke lenger er livsviktig for noen. Ikke rart det da er behov for en Kerry og et SV-skremsel skal det holdes liv i den gamle allianserefleksen her hjemme.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media