Med klippetro på gud og sosialismen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men«Lidio», som utkommer i dag, er en biografi, og mot de fleste odds lever hovedpersonen i beste velgående som pendler mellom Hønefoss og Paraguay. Det var ikke alltid slik.

Da den katolske presten Lidio Dominguez landet på Fornebu som flyktning 11. mars 1977, hadde han gjennomlevd mer smerte og dramatikk enn hva en nordmann utstyrt med vanlig fantasi kan forestille seg. Allerede i ung alder hadde paraguayaneren viet sitt liv til å hjelpe de fattige og undertrykte på det sør-amerikanske kontinentet, og i årevis hadde han vært aktiv i den venstreorienterte undergrunnsbevegelsens kamp mot de USA-støttede regimene og makthavernes allierte, de konservative biskopene som ledet den katolske kirken. Lidios ståsted var den såkalte frigjøringsteologien som krevde en kirke på parti med de fattige i kampen for sosial rettferdighet, og for dette var han blitt truet på livet, forfulgt, fengslet og hadde så vidt overlevd den mest bestialske tortur.

I 1961 HADDE han som student hatt et kort møtt Che Guevara og drøftet kristendom kontra sosialisme med geriljahelten. To år seinere var han delegat ved Det andre Vatikankonsilet i Roma, der han som assistent for en liberal biskop hadde talt de fattiges sak overfor Pave Paul VI. I 1977 var han blitt så brysom for makthaverne i Paraguay og Argentina at flukt var eneste utvei for å redde livet. Etter hjelp fra den norske ambassaden i Buenos Aires, FN og organisasjonen Caritas kom han til et vinterlig Norge sammen med kona Lydia og parets tre måneder gamle datter, Lourdes. De hadde ikke engang rukket å få med seg yttertøy.

MER ENN 30 år seinere er nye kapitler kommet til. Fra sin nye base på Hønefoss fortsatte Lidio umiddelbart kampen gjennom internasjonalt organisasjonsarbeid.

– Er du ordentlig religiøs, må du være opium for hele verden, for hele menneskeheten, sier han, med en munter vri på Marx .

– Når vi kjemper mot undertrykkelse i Sør-Amerika, er det også en kamp mot undertrykkelse overalt. Å være kristen er å være universell. Trosbekjennelsens ord om en ,alminnelig kirke betyr en universell kirke som må stille seg åpen for alle. Jeg har forsøkt å etterleve det. Da jeg lå på Ringerike sykehus og holdt på å dø av blodkreft, ville jeg ha Ole Jakob (Løland, som har skrevet «Lidio», red. anm.) som protestantisk prest, en katolsk prest, en muslim og en ateist til stede for å gi meg den siste olje. For jeg har levd for alle mennesker, og ville forlate denne verden i fellesskapets ånd.

LIDIOS LANGE kamp har også omfattet kampen for et verdig liv i et Norge som ikke uten videre slapp en flyktning inn i varmen. Han kunne nok bli leder for Ringerike SV, men måtte på et tidspunkt ta navnet «Nils Myrland» for i det hele tatt å få jobb. I en spesielt vanskelig periode med sjukdom og arbeidsløshet måtte han hente nødhjelp på sosialkontoret, som lite ante at klienten fortsatt var aktiv i internasjonalt frigjøringsarbeid og inntil nylig jevnlig hadde fungert som rådgiver ved Vatikanet for Pave Johannes Paul II, som han hadde fulgt på den historiske reisen til Mexico i 1979. Den gode forbindelsen med Vatikanet surnet imidlertid i 1984, etter at Lidio hadde hatt en konfrontasjon om kvinnelige prester med en viss kardinal Ratzinger. I dag er Ratzinger pave og Lidio rådgiver for president Fernando Lugo, demokratisk valgt i fjor i et Paraguay som har kvittet seg med diktaturet.

Maktens tinde til slutt? Jo, men Lidio forbereder seg på å jobbe på grasrota igjen med opplysningsarbeid blant fattige i Sør- og Latin-Amerika. Han har nemlig en avtale med gud om det.

– PÅ ET TIDSPUNKT da jeg hadde blodkreft, ga legene meg tre-fire dager å leve. De fant ikke blod som passet til meg fordi jeg har noen anti-stoffer, forklarer Lidio. –  Dagen etter sto jeg opp og ba, og da sa jeg til gud: «Okay, hvis jeg en dag kan gjøre noe for de fattige, vil jeg fortsette å leve. Men hvis det er sånn at jeg har gjort nok, så la meg komme til deg.»

Dagen etter kom det blodet jeg trengte. Nå er jeg frisk. Jeg ga et løfte til de fattige om å arbeide og kjempe sammen med dem, og i Paraguay pleier jeg å si at jeg ble frisk på grunn av et mirakel fra de fattige.

– Du har sett grusomheter bli begått mot hjelpeløse uskyldige og har selv opplevd å bli torturert nesten til døde. Hvordan kan du beholde troen på en mild og rettferdig gud?

– Jeg tror at akkurat slike opplevelser gjør deg sterkere i troen. Du blir satt på prøve, renset. Det forandrer også din opplevelse av gud. Fra å se en tradisjonell gud i himmelen, begynner du etter hvert å se en annen gud. En gud som er blant dem som lider, blant de fattige i den forferdelige virkeligheten, sier Lidio og fortsetter:

– Den hardeste prøven jeg ble satt på, var da jeg var blitt torturert i fengslet og lå på gulvet mens presten la hånden på meg og ledet nattverdsfeiringen blant fangene med min kropp og mitt blod som et symbol. Selv de av medfangene som var ateister opplevde det som utrolig at troen kunne gi sånn styrke.

– DEN HISTORIEN var noe av det første du fortalte til meg, sier Ole Jakob Løland som har skrevet «Lidio». Han er prest i den norske kirken og traff Lidio gjennom lokalpolitikken på Hønefoss.

– Jeg ble valgt inn fra Venstre, han for SV, og vi ble gode venner, sier han.

– Tilhører dere fortsatt hvert deres parti?

Lidio knegger muntert.

– Nei, han har fått meg over, sier Løland. – Jeg dro til Sør-Amerika for å jobbe ett år som frivillig blant gatebarn. Før jeg reiste, sa Lidio: «Når du kommer tilbake igjen, kommer du til å være sosialist.» Jeg tenkte «nei vær så snill, ikke sosialist!» Men det endte sånn.

– Lidio, i Norge sier vi ofte at man ikke bør blande livssyn og politikk. Har det vært mulig for deg å ikke gjøre det?

– Jeg tror kravet om å skille de to uttrykker en kapitalistisk mentalitet og holdning som har som mål å svekke fattigfolks kamp. Når det er din egen tro som sier deg at du ikke skal akseptere undertrykkelse og må frigjøre deg fra den, blir både du og dermed kampen sterkere, sier Lidio Dominguez. I dag ser han optimistisk på den demokratiske utviklingen i Sør- og Latin-Amerika og håper at den nye amerikanske regjeringen vil føre en annen politikk overfor kontinentet enn Bush-administrasjonen.

– Men vi må være på vakt, tilføyer han. Med et liv i undergrunnsarbeid som erfaringsgrunnlag.

Terje Mosnes er journalist i Dagbladet

(«Lidio», med forord av Erik Solheim og etterord av Berge Furre, utgis av Spartacus forlag i dag))