Med lisens til å provosere

I 50 år har forfatteren, skribenten og debattanten GORE VIDAL vært lykkelig som en enmannsopposisjon i USA. Nå kommer boka hans om 11. september på norsk - med teorier og argumenter han står sterkest med alene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatteren Gore Vidal liker ikke avisintervjuer. Helst vil han intervjues direkte på fjernsyn. Da har han bedre kontroll. At den nå 77-årige Vidal bare ytterst nødig setter sitt lys under en skjeppe, har også mye med saken å gjøre. Han vet han er god, og essayene hans har en stor beundrerskare. Selv om det er flere som beundrer stilisten, polemikeren og retorikeren enn akkurat konspirasjonsteoretikeren Gore Vidal.

- Bør angrepet 11. september ses på som begynnelsen på en historie, eller slutten på en?

- Begge deler. Det ville vært avslutningen av en historie hvis den juntaen som styrer USA lærte seg leksen sin. Men juntaen vil ikke lære. Det er derfor den er en junta.

- Du snakker om USAs regjering?

- En junta av mennesker fra olje- og gasselskapene. De har tatt over styret av USA, og det har de gjort for å tjene penger på det. De har beslaglagt alle de viktigste embetene i USA, men de har ingen interesse av nasjonens beste. Alle representer et oljeselskap. Visepresident Dick Cheney, som er sjefen for juntaen - han representer Halliburton.

- Du mener på alvor at USA styres av sine olje- og energiselskaper?

- Selvsagt. Du må forstå: i USA er det ikke lov å si at noe er en konspirasjon, for det er jo bare gale mennesker som tror på konspirasjoner. Tror du at noen andre enn Lee Harvey Oswald drepte Kennedy, så er du gal. Fullstendig gal. Sannsynligvis en kommunist også.

Nettopp derfor er USA fylt opp med vellykkede konspirasjoner. Ta valget i 2000, som var en konspirasjon mellom president Bush og guvernør Bush (hans bror) i Florida. De stjal seieren fra vinneren, Albert Gore. Og det lyktes de med i samarbeid med høyesterett. I normale tider, under et normalt styre, altså ikke en junta, ville det ha ført til riksrett mot minst to av dommerne i høyesterett.

- Men hvorfor reagerte da ikke demokratene kraftigere?

- De blir betalt av de samme menneskene. Ta Enron-skandalen. Selskapet hadde betalt penger til begge partier. Min slektning Albert Gore henter også mange penger hos oljeselskapene. Alle politikere gjør det.

- Men hvorfor skulle akkurat oljeselskapene ha kontrollen over amerikansk politikk?

- Penger.

- Det finnes da andre selskaper med penger. Bill Gates og Microsoft kunne kjøpt seg inn?

- Nei, de kunne ikke det. De har ikke nok penger. De har selvsagt en milliard å bruke, men hvorfor skulle de det? Det er oljeselskapene som trenger myndighetene og Kongressen på sin side. De trenger vårt militære apparat - for å sikre forsyningene, for å uskadeliggjøre Afghanistan. Osama bin Laden var selvsagt bare et påskudd. Clintons administrasjon hadde planene klare, og i juli 2000 kjente Osama til planene om å ta Afghanistan. Han hadde allerede sitt al-Qaida-nettverk. Så han angrep USA først. Alt dette er tilgjengelig i offentlige dokumenter, det er ikke hemmelig. Jeg har ikke fått dokumenter i ei mørk bakgate i Damaskus, jeg har lest det i Time Magazine.

- Hvorfor har ikke alle andre trukket de samme konklusjonene?

- Hvis du setter sammen bitene, forstår du sammenhengen. Men folk flest klarer ikke å sette dette sammen. Særlig ikke amerikanske journalister, for de vet hva det er meningen at de skal skrive. Så du får aldri den virkelige historien.

- Hvorfor skulle alle amerikanske journalister oppføre seg som om de ble diktert hva de skulle skrive?

- Fordi Big Business eier mediene. Og næringslivet kontrollerer myndighetene. Men hvorfor fikk vi ikke vite om advarslene før 11. september? Alle - fra Putin til Mubarak - hadde advart Det hvite hus. Noen i FBI hadde advart.

- Men - én ting er å vite at noen planlegger et angrep. Noen planlegger alltid noe. Noe annet er å vite at de vil angripe World Trade Center med fly, når det vil skje, og at det vil skje. Mener du de visste det?

- I hvilken grad myndighetene visste at vi faktisk kom til å bli truffet? La det stå åpent.

Men det var svært konkrete advarsler. Og hvorfor ventet Bush i en time og tjue minutter etter at den første meldingen om flykapring kom inn? I en time og tjue minutter satt han med skolebarna sine i Florida, og ikke et jagerfly tok av. De skulle ha gjennomført standard prosedyre. Men de gjorde ikke det.

- Men hvorfor skulle ikke president Bush ønske å forsvare seg mot angrepet?

- Ja, hva får det deg til å tenke på?

- Ikke stort.

- Provokasjon. Det er det ordet jeg tenker på.

- Hevder du at Bush for å få en provokasjon ikke gjorde det han kunne?

- Det er det du som sier. Jeg sa bare et ord. Provokasjon.

- Det later da til at Bush-administrasjonen nå er i stand til å planlegge et angrep på Irak uten å trenge noen slik provokasjon?

- Ja. Men de håper jo desperat at Saddam snart gjør noe som kan rettferdiggjøre et angrep. Det er klart for alle at han ikke har hatt noe med 11. september å gjøre. Bush vil ha en krig, og han vil det desperat. Han ville vinne det faren tapte. Men han feilberegner. Får han krigen sin, vil det være en katastrofe for USA. Heldigvis vil krigen også være en katastrofe for ham også, men USA er en høy pris å betale for en presidentens forfengelighet.

- Hvorfor vil en Irak-krig være en katastrofe for USA?

- Fordi de da vil sprenge flere bygninger. Dette er bare begynnelsen. Å provosere disse menneskene - de har jo ingen ting å tape. Det virker som om sammenhengen mellom årsak og virkning ikke lenger står på pensum i våre skoler. Jeg liker egentlig ikke å gi intervjuer om dette, for da komme alt dette bare ut som mine meninger.

- Og det er det ikke?

- Noe er selvsagt meninger, men mye er simpelthen en vurdering av fakta - riktignok fra en annen vinkel, ikke fra juntaens vinkel. I det jeg skriver selv, kan jeg gå inn i detaljene, dokumentere dem.

- Som?

- Den planlagte erobringen av Afghanistan, så juntaen kunne gi Union Oil of California ei rørlinje fra Turkmenistan via Afghanistan til Pakistan og Karachi. Hvordan vi nå allerede har 60000 mann i Sentral-Asia, i «de fem Stanene» som vi så kjærlig kaller dem. Og to flybaser, alt med bin Laden og Taliban som påskudd. Vi har begynt okkupasjonen av de tidligere sovjetrepublikkene. Og vi gjør det ganske bra.

- Men jeg forstår ikke helt hvordan alle disse utspekulerte planene kan pønskes ut av ledere du samtidig hevder ikke har hjerne?

- De har hjerne. At ei rotte ikke kan skrive «Hamlet», betyr ikke at den ikke vet hvordan den skal skaffe seg ost. I ostejakt kan rotta slå Shakespeare hvilken dag som helst.

- Én ting er å hevde en hypotetisk sammenheng, noe annet er å dokumentere at påstandene er sanne?

- Det fantes de, og Thomas Mann var en av dem, som sa at det var hypotetisk mulig at Hitler ville ta makten i Tyskland og kaste verden ut i krig. 99 prosent av folk sa at det ikke var mulig, at Thomas Mann var gal. De gode tyskerne sa det. Noen ting er så enkle at folk ikke kan se hva som befinner seg rett foran dem, fordi de ikke vil se det. Og i USA vet vi at mediene blir betalt for å se en annen vei.

- Hvorfor skulle 300000 amerikanske journalister gå i takt på den måten?

- Det er bare rundt ti mennesker eller så i USA som eier mediene. Og de danser med hverandre.

- I så fall, hvorfor drev mediene da Richard Nixon ut av Det hvite hus?

- Fordi eierne av mediene, som Katharine Graham i Washington Post, bestemte seg for at det var på tide å bli kvitt ham. Han hadde våget å true henne - og man skal ikke true sin herre. Nixon trodde han var viktig. Alle presidenter ender opp med å lide av det syndromet. De er jo ikke det, unntatt hver gang de starter en krig. Nixon trodde han kunne yppe seg mot de som eier USA, og Katharine Graham spylte ham ned, slik man spyler et toalett. Det var mange politikere som lærte seg en lekse den gangen.

- Kapitalister er vanligvis uenige om et par ting - som hvem som skal bestemme og hvem som skal tjene mest penger. Du snakker som om de alle er i avtalt samarbeid med hverandre?

- Men de er det, stort sett. Det er forsket på hvordan de omgås. Så på medlemslistene i de eksklusive klubbene. Og gruppa som bestemmer blir mindre og mindre. Dette er selvsagt konspirativt, og vi har jo ikke lov til å tro på konspirasjoner i USA. Så i min nye bok foreslår jeg at vi kaller det tilfeldigheter i stedet. Det er virkelig veldig mange «tilfeldigheter» i det amerikanske samfunn.

- Og når vi så er inne på slikt, hvem mener du skjøt Kennedy?

- Jeg tror det var et mafiadrap. Kennedy hadde en forståelse med mafiaen. De hjalp ham, særlig i Chicago. Men så fikk Robert Kennedy presidentambisjoner og ville gjøre noe stort, og gikk etter dem. Oliver Stone hadde jo en annen teori, men den var vill. Han viste meg manuset til Kennedy-filmen, og jeg forklarte ham at han hadde misforstått alt. Vi har ikke vært så gode venner siden. Det hadde selvsagt vært hyggelig å tro at Pentagon hadde tatt Kennedy. Jeg klarer bare ikke å forestille meg at de skulle klare å organisere seg godt nok til det.

Og så er tida med Gore Vidal over, og neste intervju skal begynne. Gore Vidal tar meg i hånda, ser meg rett i øynene og gir meg et siste godt råd til skrivingen av intervjuet:

- Prøv å holde humoren din i sjakk nå. Ikke prøv å konkurrere med meg.