Med med buksa, inn med brusken

Verdenslitteraturen er ikke akkurat fattig på unge menn om søker til Paris på leting etter Historiens sus, en trivelig fortausrestaurant og seg selv. Og dessuten er oppstanden i '68 for lengst trygt plassert i venstresidas historiepensum, mimret over, vurdert og kassert som en inspirerende, men politisk retningsløs og dermed nytteløs episode. Så det er dristig av Ola Bauer å la sin hovedperson dra nettopp hit for å finne ut av det, jobbe litt, gå på fylla, forelske seg, og havne sidelengs inn i studentopprøret. Kan det bli stort annet enn Stortingsgata flyttet til Boul' Mich og Blindern transplantert til Sorbonne?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det blir det, og det skyles blant annet at Ola Bauer har vært der. Hans kjennskap til byen, særlig dens mindre moderne strøk, røper en som har travet mye til fots for å finne det billigste losjiet uten tanke på standard, en som vet hvor de serverer tre retter for fem franc med fri vin. Videre har han en glimrende hukommelse så vel for konkret detalj som for stemning og atmosfære. Og sist og viktigst: han skriver så leseren klyver fra side til side som ei løpsk geit. I et muntlig salt og direkte språk presenterer han sin hovedperson, hans vitalitet og hans svakheter, hans stolthet og hans upålitelighet, hans urimelige rastløse lengsel etter en sammenheng, etter rettferdighet, etter varme og kjærlighet, så nært og levende at man føler når lesingen er slutt, at man har fått en ny venn for livet. Enda typen ikke akkurat er noen helt, nei, tvert imot.

Under broerne

Vi treffer ham først i Oslo i '67, i morens begravelse, der han mest tenker på Che Guevara og gruer for møtet med slekta, «det giftige tusenbeinet». Med noen hundrelapper i lomma og utsikt til noen kroner i arv, drar han deretter korteste vei til Paris for å spore opp en liten sønn han har der, et resultat av en romanse for noen år siden med Pascal Petit, det vil si, en liten iskremselgerske med brunt hår og mandeløyne. Under den håpløse jakten på sønnen, beveger han seg på flere tidsplan, fra bar til bar, ubønnhørlig mot fallitt, og mentalt kollaps med endestasjon hos clochardene under broene. Men arven fra Norge går igjennom og får forhindret en katastrofe, vår helt kommer på beina igjen, får pusset og kledd seg opp, spiser seg syk på restaurant og må ty til toalettet på Alliance Francaise. Etter endt ærend, treffer han Marja fra Finland som går og lærer seg fransk, og kaster seg ut i en ny romanse…

På mange måter ligner Bauers hovedperson en klassisk romantisk helt, full av lidenskap, lengsel og undergangsdrift som han er. Han er også i slekt med Axel Jensens hovedpersoner fra slutten av 50-åra. Men Bauer forblir på bakken der Jensen tok av mot det blå på en sky av sci-fi, psykofarmaka og metafysisk lengsel; filosofi ligger ikke så mye for ham, han tar jentene og problemene som de kommer. Og det bør nok nevnes at forfatteren neppe kommer til å få nyfeministenes ærespris for sin rabagast og hans samlivsfilosofi som et sted formuleres slik: «Opp med skjørtet, ned med buksa og inn med brusken.

God gjort

Skjønt fullt så enkelt er det ikke for Bauer heller. Bak hovedpersonens egoisme og hans mer og mindre uoverveide handlinger ligger en dyp følelse av utilfredshet, en ekte desperasjon og en trang til opprør. Og akkurat da vi synes at det kan bli mye av det gode med enda et forhold til enda en jente, slår den politiske virkeligheten for alvor ned i historien: Under overføringen av vinterlekene i Grenoble (Marja holder med Mänthyranta, Bauer med Grønningen), kommer de til å slå på feil kanal, og får bombetokter fra Vietnam inn på skjermen i stedet. Deretter er det Nanterre, teoretisering på Ecole Normale Superieure og Sorbonne - og en ny jente, engelsk overklasseradikal som byr på læresetninger, revolusjon og tørre bevisstgjorte samleier (&3171;mitt eget følelsesliv er av underordnet betydning…»). Og før Bauer vet ordet av det, løper han sammen med tusener andre og kaster brostein på politiet og føler seg lettet, ja opprømt over å kjenne at han endelig vet hvem fienden er, hvem han hater og hva han er redd for, samtidig som han forakter de bleike teoretikerne som sitter tilbake og analyserer seg fram til at opprøret er udisiplinert og småborgerlig, og at det ikke i det lange løp vil kunne føre til noe: Humlehjertet hans summer. Han vet han må handle nå!

Det er først og fremst gjennom det uforfalskede Olso-språkets humor, frodighet og direkthet at Bauer makter å gjøre en hel epoke levende for oss igjen, blåse liv i tanker og sammenhenger som kanskje ikke flyttet på jordens akse den gangen de først ble tenkt heller, og få oss til å identifisere oss på godt og vondt med en ustadig, paranoid og hysterisk fyr med sørgelig få imponerende trekk. Det er godt gjort. Det er slikt en forfatter kan oppnå med en god bok.