Med penn som lanse

Thorbjørn Jagland gir ut bok i dag. Det er ikke tilfeldig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER NEPPE TILFELDIG at Thorbjørn Jagland i dag, fire dager før Ap's sentralstyre skal drøfte lederstriden i Ap, gir ut ei bok om sitt syn på utenrikspolitiske utfordringer. Den vil av mange bli lest som en søknad om fornyet tillit som leder i Ap. Den vil også svært effektivt markere Jaglands sterke sider i forhold til rivalen Jens Stoltenberg. Ingen er i tvil om partilederens interesse for internasjonale spørsmål og deres betydning for norsk politikk. Men det er heller ingen tvil om at lanseringen av ei bok om vår tids største utfordringer også vil gi ham kalkulert, politisk avkastning.

VI HAR SETT det ofte før, hvordan Jagland bruker pennen som våpen og strategisk virkemiddel i forbindelse med avgjørende politiske slag. Da nøyer han seg ikke med utspill eller oppspill til medier, noe som lett kan komme ut av kontroll. Han velger i stedet selv sitt format, enten i form av lange, åpne brev eller i form av bøker. Da EF-striden startet i 1990, utga han boka «Min europeiske drøm», hvor han grundig redegjorde for sitt standpunkt. Boka fikk ikke avgjørende betydning for utfallet av folkeavstemningen, men ga partisekretæren Jagland autoritet innad i eget parti og ble stående som en effektiv argumentasjonssamling for den norske ja-sida. Ikke minst sto han selv godt rustet til debatten som økte i intensitet fram til høsten 1994.

HØSTEN 1995 utga han boka «Brev», som var en samling åpne brev til ni navngitte personer, av dem flere profilerte skikkelser i politikk og samfunnsliv. Han hyllet Haakon Lie for hans innsats som partisekretær og hans nødvendige kamp mot kommunismen. Og han anklaget Høyre-leder Jan Petersen for å «arbeide for de dødes autoritet», altså gårsdagens løsninger. På dette tidspunktet var Jagland godt etablert som partileder. Men han var også i beredskap til å ta over som statsminister etter Gro Harlem Brundtland, som telte på knappene om hvor lenge hun skulle fortsette. Jagland hadde allerede overtatt rollen som partiets aggressive og offensive politiker. Som partileder utformet han også partiprogrammet og dermed partiets politikk mens Gro fløt på sin erfaring og popularitet. Bokas timing var neppe tilfeldig, selv om det skulle gå ytterligere ti måneder før han fikk kallelsen.

SEINERE DROPPET HAN bokformatet for en stund og ga ut sine polemiske analyser i form av enkeltstående, lange brev til sine politiske motstandere. Vi husker hans brev til Kjell Magne Bondevik sommeren 1998, omtrent samtidig med at mørke skyer tårnet seg opp i verdensøkonomien. Han advarte mot økt bruk av oljepengene. Det ville føre til en rente- og prisspiral som ville true hus og hjem. Utviklingen ga ham delvis rett. Renta ble fordoblet, og Jagland gjorde seg klar til å ta tilbake regjeringsmakten han hadde tapt ved å stille kabinettsspørsmål til folket.

ETTER VALGNEDERLAGET i kommunevalgkampen i 1999 kom nok et omfattende brev som Dagbladet trykte i sin helhet: «Snu pyramidene». Her pekte han på hvordan den rivende teknologiske utviklingen forandret samfunnet, og tvang fram flatere, mer demokratiske strukturer både i bedrifter og mellom stat og kommuner. Brevets undertekst var tydelig: Dette var ingen mann som lot seg slå ut av et dårlig valgresultat.

I sommer, da Ap lå på et katastrofalt dårlig nivå på meningsmålingene og statsminister Jens Stoltenberg først og fremst så fram til en etterlengtet ferie, slo Jagland igjen til med et brev. Denne gangen i form av et anklageskrift mot Jan Petersen, som han mente manglet hjertelag for andre enn de rikeste. Brevet var effektivt og bidro til at valgkampen sto mellom to klare alternativer: Ap og et Høyre-dominert alternativ.

SLIK FÅR JAGLAND demonstrert sine sterke sider. Han er ikke prisgitt 20 sekunders opptak på direkten, men får presentert seg som tenker, strateg og analytiker. Han former gjerne sine tanker i form av «sju utfordringer» eller «fem ubalanser» og ønsker trolig å framstå som Moses med sine ti bud, som mannen som kan føre Ap-folket ut av ørkenen. Men så beveger han seg da ustanselig i nærheten av den brennende tornebusk.