Med Prøysen som speil

Å skrive at en person er tiltrukket av begge kjønn er altså nedverdigende, skandaløst, skittent og trist.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRE TIDLIGERE

samarbeidspartnere av Alf Prøysen har reagert på interessante måter på forfatteren Ove Røsbaks artikkel i Dagbladet for halvannen uke siden, «En annerledes Alf Prøysen» (10.7.). Der skrev Røsbak at Alf Prøysen var bifil, at han hadde en like sterk dragning mot menn som mot kvinner. Så satte han denne kunnskapen om dikteren inn i helhetsbildet av Prøysens generelle annerledeshet. Han har ikke påstått at det nå er nødvendig å lese Prøysen helt forskjellig fra før. Det er det andre som har gjort, altfor forenklet.

I 2004 VILLE

de fleste ha antatt at en slik artikkel ville vekke en viss humanistisk interesse, men ikke moraliserende fordømmelse. Den har kommet, fra flere av Prøysens kunstnervenner og mange andre. Fra kunstnerne er de særlig framsatt i norske artisters riksorgan, Se og Hør, som Norges A-, B- og C-kjendiser lever i et usedvanlig tett avhengighetsforhold til.

DER UTTALER

«kjempen» Erik Bye (78) seg i forrige uke. Han «raser mot svertingen av Alf Prøysens minne», og hopper i stolen, refereres det, før han gir sine vurderinger: «Forbannet vrøvl. Dette er under Alfs og min verdighet. Jeg kaller det smakløst, typisk norsk debatt å trekke frem folks sexliv. Pressen i dette landet er grafsere og sexsjuke. Jeg har ikke tid eller vilje til å befatte meg med dette tøvet,» sier Erik til Se og Hør.

Likevel kom Bye frivillig på banen i minst to magasinprogrammer i NRK Radio sist helg, der han gjentok sine synspunkter og brukte ord som «forpøbling», «banalt» og «grisete».

ANNE-CATH. VESTLY

(84) har en liknende reaksjon når hun sier: «Jeg er forferdelig lei for at noen kan skrive sånt. Det er trist og skikkelig dumt at Alf skal minnes på den måten,» sier hun.

Nora Brockstedt (81) tar enda hardere i: «Det som gjør meg eitrende sinna er at Alf ikke har mulighet til å forsvare seg. Dette er forferdelig trist like før 90-årsjubileet.» Og han var jo alltid så hyggelig mot meg, tilføyer hun.

Tenke seg til. Da kan han jo ikke ha vært «sånn».

MEN «FORSVARE SEG?»

Har Alf Prøysen begått en forbrytelse? Har noen forsøkt å gjøre ham mindre enn han var?

Flere av kritikerne i saken har begynt å bruke ordet «homofil». Men det er det vel ingen som har hevdet om Prøysen, spesielt ikke Røsbak, som påpeker hans dragning mot begge kjønn. Folks livserfaringer er mer mangfoldige enn mange ønsker å tenke på. Kjønnsroller og kjønnsidealer er nedsenket i de seigeste strukturer samfunnet har.

Noen av de sterkt negative reaksjonene på den utdypende kunnskapen om Prøysens annerledeshet er oppsiktsvekkende i sin form og sitt innhold: Å skrive at en person er tiltrukket av begge kjønn er altså nedverdigende, skandaløst, skittent og trist. Det sier noe om at en legning som bifili er enda vanskeligere å forholde seg verdig og anstendig til enn ren homofili, selv i 2004.

DENNE HOLDNINGEN

er i seg selv det eneste nedverdigende og skandaløse som har kommet fram i denne saken. Det er ikke påpekningen av annerledeshet som er problemet, men de kraftige reaksjonene på akkurat denne annerledesheten.

Erik Byes fokus på «sex» er bemerkelsesverdig sterkt. Ingen har sagt noe om Prøysens seksuelle erfaringer, verken med kvinner eller menn. Dette viser at selv livserfarne artister som har preget det offentlige rom i Norge i fem- seks tiår og møtt folk av alle avskygninger og i alle samfunnslag gjennom sin karriere, forbinder bifili og homofili utelukkende med sex. Ikke med en livsstil, en sensitivitet, en sensibilitet, et annerledes blikk på verden og livet. Normal heterofili er en offentlig sak, vi kan lese om den over de fleste sider i de fleste ukeblader hver dag. Alle andre former for relasjoner betraktes derimot som en privatsak. For de handler jo utelukkende om seksualitet ...

«HVA VILLE {lsquo}N ALF

ha sagt om dette?» spør en håndfull venner og bekjente. Vel, kanskje Alf Prøysen ville snu seg i sin steinrøys i himmelen, med et undrende blikk, som den opprører og outsider han var. Kanskje er det ikke Ove Røsbak han ville kikke på i 2004, men vennene som løper; løper vekk fra den menneskelige kunnskapen mange av dem har hatt om Prøysen i en årrekke og snakket ivrig om seg imellom - om noen sider ved hans liv som de ikke kan eller ønsker å forstå.