DESPERAT. Nicolas Sarkozy slåss nå for sitt politiske liv og ettermæle, for, dersom han taper, er han ferdig. Foto: AFP/Scanpix
DESPERAT. Nicolas Sarkozy slåss nå for sitt politiske liv og ettermæle, for, dersom han taper, er han ferdig. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Med rått begjær

Nicolas Sarkozy kan dra den konservative høyresida med seg ned i avgrunnen enten han taper eller vinner det franske president-valget, skriver Einar Hagvaag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er naturligvis spennende og viktig hvem som blir valgt til president i Frankrike i andre valgomgang 6. mai, enten konservative Nicolas Sarkozy eller François Hollande fra Sosialistpartiet. Men første valgomgang, hvor ytre høyre med Marine Le Pen fra Nasjonal Front fikk 6,4 millioner stemmer, 17,9 prosent, innvarsler ei krise for den konservative høyresida som kan få større følger for landet enn utfallet av valget. Krisa kan ende med å gravlegge gaullismen, arven etter Charles de Gaulle, som har samlet den «stuereine» høyresida på tross av all indre splid.

Sarkozy slåss nå for sitt politiske liv og ettermæle, for, dersom han taper, er han ferdig. Han er en kortvokst kjempe i politikken, ofte sammenliknet med Napoléon, som ikke tåler å tape et slagsmål. Derfor helliger målet alle midler. Når han ikke kan slå ned Le Pen og hennes innvandrer-hatere som stinker av rasisme, så smigrer han dem fordi han trenger stemmene deres.

Nasjonal Front «er forenelig med Republikken», deres velgere er «det Frankrike som lider», sier presidenten. Sarkozy har tatt opp deres politiske hovedkrav og taler til forveksling lik Le Pen, bortsett fra at han er mye bedre i retorikk enn henne. Antall innvandrere må ned til det halve. Han truer med å stenge grensene for fremmede. Vilkår for familie-gjenforening skal strammes inn. Trygder og sosiale goder skal gjøres avhengig av lang botid i Frankrike. Samme skolemat, uansett religion. Han langer ut mot halal-kjøtt. Alt er hentet fra Le Pen. Ikke alt kan EU godta, men tant pis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg avviser å diabolisere de personene som har stemt på Marine Le Pen. Jeg må lytte til dem, forstå dem, forklarer Sarkozy.

Dette er ingen uskyldig kurtise for å få ei pirrende natt i seng med Fanden, men rått begjær etter makt. Her snakker vi om «farlige forbindelser». Som alle veit, kan det komme ut en djevelunge om man er uforsiktig og uten beskyttelse.
 
- Velgerne til Le Pen er ikke ytre høyre, påstår Sarkozy.

Hvem er da ytre høyre? I konservative kretser i Frankrike har det vært grov synd å ha noe med Nasjonal Front å gjøre. Nå ser man de kjente tegnene til splid som pleier å innvarsle en elites fall i partiet Unionen for en Folkelig Bevegelse (UMP). UMP ble dannet i 2002 av Jacques Chirac for å samle høyresida som var delt i to evig kranglende partier. Hardkjøret fra Sarkozy har flyttet partiets linje langt ut til høyre.

Står valget mellom Nasjonal Front og en sosialist i andre runde av parlamentsvalget, sier senator Chantal Jouanno, tidligere statsråd under Sarkozy, vil hun velge sosialisten. Hun høster både kjeft og ros i partiet.

Utenriksminister Alain Juppé, en av grunleggerne av UMP, som drømmer høylydt om å bli president om fem år, lovte nylig å «gjør alt» for å holde partiet sammen, hvis Sarkozy «skulle tape», fordi en splittelse ville dømme høyresida til «ti år i opposisjon». Sarkozy refset ham like godt i fjernsyn og ba ham i stedet gjøre alt for å vinne andre valgomgang.

Når så mye står og faller på om Sarkozy blir gjenvalgt, så skyldes det hans lederstil. Han har ikke som alle tidligere presidenter i V. Republikken trukket seg tilbake, latt andre ta ansvar for den daglige politikken og bare grepet inn når store ting sto på spill. Sarkozy har vært statssjef, regjeringssjef og partisjef samtidig.

Strategien til Sarkozy stiller dessuten partifellene foran et ulidelig paradoks: Hvis han taper er det forferdelig, men hvis han vinner kan de bli nesten enda verre. Da kan Sosialistpartiet vinne parlamentsvalget 10. og 17. juni. Sarkozy må da utnevne en sosialist til statsminister, landet får et såkalt «samboerskap» og UMP må gå i opposisjon.

Marine Le Pen tjener på et nederlag for Sarkozy. Hun ser fram mot «tredje valgomgang», parlamentsvalget, hvor hun håper å stille de konservative foran valget mellom Sosialistpartiet og Nasjonal Front i andre omgang og komme inn med ei stor gruppe. Hun håper å stå fram som lederen for den virkelige opposisjonen.

Den andre som kan vinne på høyresidas indre splid er François Bayrou, som leder mellompartiet MoDem og søker å bygge et moderne, kristelig-demokratisk og humanistisk parti, fjernt fra Nasjonal Front. Han tar gjerne imot flyktninger fra UMP. Sarkozy er avhengig av hans velgere for å vinne andre omgang, men han har skremt dem ved å jakte på de velgerne som er besatt av fremmedfrykt.

Arven etter Nicolas Sarkozy er et splittet Frankrike.