Med rett til å drepe

Det var mange som trodde at Slobodan Milosevic tirsdag skulle til Moskva for å bli lekset opp for av sjefen for alle slavere, Boris Jeltsin. Leksa skulle være: «Stans myrderiene i Kosovo. Send de serbiske troppene hjem, og start forhandlinger med det albanske flertallet.» I stedet heter det i felleserklæringen etter møtet at serbiske politistyrker ikke vender tilbake til basene før det er slutt på (den albanske) terroren. Noen må ha lurt noen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De oppdaget det i går, amerikanerne, at det nok var de som var mest lurt. Uten direkte å kritisere Russland, lovte forsvarsminister William Cohen at kruttet fortsatt er tørt: «Hvis drepingen fortsetter vil vi bli raskt enige, heller enn å engasjere oss i en endeløs debatt,» sa han med henvisning til sine NATO-allierte. Utenriksminister Madeleine Albright valgte å si det slik: «Serberne setter igjen forskjellige folkegrupper i brann.» Meldingen fra USA etter det skuffende møtet mellom Boris Jeltsin og Slobodan Milosevic i Moskva er at de serbiske massakrene må slutte. Ellers kan NATO-aksjoner inne i Serbia komme når som helst.

  • Problemet for USA og NATO er at den diplomatiske situasjonen er vanskeligere etter møtet mellom de slaviske lederne i Moskva. For Slobodan Milosevic er den diplomatiske situasjonen derimot dramatisk forbedret. Han har store Russland i ryggen når han verken vil trekke ut den jugoslaviske hæren fra Kosovo, eller slutte med politiaksjonene mot albanske terrorister - en formulering som på norsk betyr terror mot den albanske sivilbefolkningen. Med den oppmerksomheten det nå er på Kosovo kan Milosevic selvsagt ikke starte noe regelrett blodbad mot sivile. Men han kan - med Russland i ryggen - systematisk angripe landsbyer og hus som serberne mistenker for å skjule våpen eller geriljasoldater.
  • Og hva skal Vesten gjøre med det? Etter møtet i Moskva vil et NATO-angrep på Serbia være en større belastning for forholdet mellom Russland og Vesten enn før Moskva-møtet. Det er den begredelige virkeligheten etter at Slobodan Milosevic igjen har brukt Russland som en effektiv diplomatisk buffer i sitt forhold til Vesten. Boris Jeltsin ble i går hyllet for møtet med Milosevic i den nasjonalist- og kommunistdominerte statsdumaen i Moskva. Det er den beste testen på at noen har tapt et spill - og at disse ikke bor øst for det gamle jernteppet.
  • Og om Slobodan Milosevic spiller et velkjent spill, hvilket spill spiller Boris Jeltsin? Han spiller for det første et spill som han vet vil falle i god jord hjemme. Solidaritet med trosbrødre og de riktignok fjerne serbiske blodsbrødrene, har alltid vært en god sak i russisk opinion. I Russland - og for Boris Jeltsin - blir ikke saken dårligere av at han nå demonstrerer at Russland står opp mot Vesten og fører en utenrikspolitikk på tvers av Vestens ønsker.
  • Russland har i lang tid søkt etter en selvstendig utenrikspolitisk plattform. Landet vil være noe mer enn en europeisk stormakt, og leter etter en plattform som et mektig korrektiv til amerikansk dominans og EUs underlige blanding av famling og ekspansjon. Flere elementer i en ny plattform kommer også etter hvert på plass. Utenriksminister Jevgenij Primakov var for eksempel mannen som avverget bombing av Irak i fjor høst. Det nye Russland støtter selvsagt verken Saddam Husseins tyranni i Irak eller Slobodan Milosevics etniske blodbad i det tidligere Jugoslavia. Men det nye Russland liker dårlig et aktivistisk USA som vår klodes selvbestaltede verdenspoliti. Da vekkes en refleks hos dagens ledere i Kreml. De tilhørte jo alle eliten i en tidligere supermakt.
  • Tilfellet Kosovo er imidlertid farlig som prøvestein for en ny utenrikspolitisk plattform for Russland. Etter det som skjedde i Bosnia kan verken USA eller EU tillate at historien derfra gjentar seg i Kosovo. Men et viktig spørsmål etter tirsdagens møte i Moskva er dette: Hvor mye dårligere må Vestens forhold til Moskva bli for å unngå at Kosovo blir et nytt Bosnia?