Med ryggen mot veggen

Et politisk organ som ikke nevnes i Grunnloven, har overtatt makten i de store spørsmålene her i landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET ESA som styrer Norge nå? Dette merkelige organet som ikke har vært på valg noen gang, setter seg stadig oftere til doms over så vel nasjonens politiske myndigheter som markedet. Denne uka har vi hørt at ESA vil omgjøre Oslo byråds beslutning om salg av sykepleierboliger. For noen dager siden ville ESA gripe inn mot særrettigheter til naturherligheter i Finnmark. Og mest spennende er selvsagt organets behandling av det finske forsikringsselskapet Sampos kjøp av Storebrand.

ESA FIKK VI på kjøpet da vi ble halvt medlem i EU gjennom EØS-avtalen. Siden vi ikke er medlem i EU, er det et organ vi som velgere ikke har noen innflytelse over. I en viss forstand er det en institusjon som skal sørge for enda mer økonomisk frihet her i landet. Den skal sikre at alle som opptrer på markedet, behandles likt. Men skal den også frata våre politikere muligheten til å opprettholde nasjonale institusjoner som folket vil ha? Kan vi godta at det ikke er rom for politikk i hvert fall i de store strukturelle spørsmålene? Den tyske filosofen Jürgen Habermas hevder at «...regjeringen viljeløst må tilpasse seg den internasjonale økonomien». Det er kanskje derfor jeg sitter igjen med et inntrykk av at våre politikere nå er mer opptatt av hvordan barn hentes i barnehagene enn hva slags næringsliv vi skal ha.

UTOVER PÅ NITTITALLET er den ene store finansinstitusjonen etter den andre gått ut av landet og norsk kontroll. Vi har mistet framtidsvirksomheter som Nycomed, Norsk Hydros havbruksdivisjon og Freia. Det er kanskje ikke uten videre klart hvilke av disse institusjonene vi vil betrakte som strategiske. Noen av dem synes imidlertid både politikere, markedsaktører og folk flest er av avgjørende betydning for oss som nasjon og som samfunn. Men når politikerne endelig setter foten ned, kommer ESA og sier at det går ikke. Det strider mot de friheter som gjelder i EU. Og der har vi intet å si.

DET ER DESSVERRE prisen våre politikere må betale for at de ikke på et tidlig tidspunkt har reservert et rom for norsk nasjonal politikk i det frie marked. Nå står de med ryggen mot veggen. Vi har rett og slett forsømt å skaffe oss mekanismer eller instrumenter som er tilstrekkelig sterke til å motstå markedets frie krefter, slik andre land har. Det som nå skjer med Storebrand, ville ha vært utenkelig i Tyskland, Frankrike eller Sverige, for ikke å snakke om i Spania eller Hellas. Våre politikere har i stedet vært opptatt av å bevare de nasjonale klenodiene, småbankene. Men de var i utgangspunktet så svake at det ikke var mulig å redde dem. Og mens politikere og økonomer krangler om hvor mye oljepenger nasjonen tåler å bruke, forsvinner de siste finansinstitusjonene ut av landet.

NÅ KAN DET VÆRE for seint. Våre politikere var ikke i stand til å bruke makten da de hadde den. De var ikke føre var, som jo er en populær retorisk vending nå om dagen. I stedet for å forberede seg på den frimarkedssituasjonen de ga oss med EØS, klager de over at markedet har fått for mye makt. Om årets valgkamp skulle ha hatt et hovedtema, så måtte det være at politikerne ikke har grepet de store utfordringene som endringene i økonomien har stilt dem overfor. Hvorfor er det f.eks. ikke vi som kjøper Sampo? Vi har jo mye mer penger enn finnene. Men vi har bestemt oss for en måte å anvende pengene på som hindrer at vi kan bruke dem til en politikk som kan strukturere vår økonomi for framtida. I stedet overlater vi pengene til unge jyplinger i London og New York - og selger de institusjonene som kunne ha forvaltet dem for oss. Privatkapitalistene sier rett nok at de har løsningen hvis de får bruke mer av pengene. De vil ha skatteletter, og dermed få penger fra staten. Men en offensiv politikk fra en regjering med styringstradisjoner burde være å skape et finansieringsselskap som kunne invitere privatkapitalistene til å være med på strategiske oppkjøp. Da kunne vi også her i landet leke Wallenberg. For selv om vi har fått en del nye milliardærer, er det 200 slike i vårt naboland. Og Wallenberg råder over 500 milliarder, som er omtrent på størrelse med oljefondet.

I POLITIKKEN er det vesentlig å skille mellom viktig og uviktig. Men mer enn 15 år uten flertallsregjeringer og sju- åtte år med EØS har redusert politikken til å administrere det bestående, mens man nedsetter en verdikommisjon for å hvelve en himmel over maktesløsheten. Det er fraværet av politikk som er problemet i Norge foran dette stortingsvalget, ikke at det er for mye. I stedet har vi latt verdiene gå ut av landet, og tappet oss for kompetanse og kultur. Jeg vet ikke hva Maktutredningen sier om disse tingene. Den grunnloven som vi fikk i 1814, sier i hvert fall at makten skal ligge hos folkets representanter. Men de blir maktløse hvis de ikke har en strategi for å møte de store og grunnleggende endringene som nå overvåkes av de tre bokstavene ESA.