Med Sharon for krig

Israel vil kvitte seg med Yassir Arafat. Kanskje landet for å få fred også bør kvitte seg med Ariel Sharon som statsminister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- ARIEL SHARON har vært ute etter å ta meg siden 1982, sier palestinernes president Yassir Arafat fra sin byarrest i Ramallah på Vestbredden. Han har et poeng. Sharon invaderte Libanon i 1982 for å få has på PLO-lederen. I stedet dukket Arafat tolv år seinere opp som legitim leder for de palestinske selvstyremyndighetene i Sharons nabolag.

«Herr Arafat og herr Sharon er dødsfiender. En eller begge to må gå før fredsprosessen har en sjanse,» sier BBCs kommentator Paul Adams i Jerusalem.

Det er Arafat og ikke Sharon som har vært utsatt for størst internasjonal kritikk de siste ukene. Arafat er blitt kritisert for ikke å ha gjort nok for å stanse palestinske selvmordsbombere. Han kunne helt klart ha gjort mer, men stadige israelske gjengjeldelsesaksjoner mot palestinerne har ikke akkurat gjort situasjonen lettere for ham. Arafat sitter også i klemma på hjemmebane. I øyeblikket er trolig fundamentalistene i Hamas og Islamsk jihad mer populære blant vanlige palestinere enn Arafats egen organisasjon, Fatah. Dette dreier seg ikke bare om en kamp mot Israel, men også om en fare for intern palestinsk borgerkrig.

ARIEL SHARON vant en knusende seier under valgene i februar ved å love israelerne sikkerhet. Da hadde det nye palestinske opprøret allerede vart i nesten et halvt år. Skal vi gjøre opp status per desember 2001, er det god grunn til å spørre om Sharon har oppfylt sitt valgløfte. I dag er situasjonen mellom israelerne og palestinerne verre enn noen gang siden fredsprosessen startet på begynnelsen av 90-tallet.

Shimon Peres tapte valget mot Benjamin Netanyahu i 1996 etter at flere titalls israelere var blitt drept av palestinske selvmordsbombere. Den gangen var situasjonen på langt nær så ute av kontroll som i dag, men Peres ble sett på som «for bløt». I Sharon har israelerne fått en riktig hardhaus, men det har ikke blitt mer fred av det.

SANNHETEN ER VEL at Sharon alltid har vært en krigens og ikke en fredens mann. Han er mer en general enn politiker. Han er kompromissløs og ikke kompromissøkende. Han er en bulldoser og lar sin hær opptre med bulldosere nesten daglig, enten det er for å pløye opp palestinske olivenlunder eller rullebanen på Arafats flyplass i Gaza.

På en utenforstående virker det nesten barnslig når Sharon gir ordre om å ødelegge så lite militære mål som den Israel-kontrollerte flyplassen i Gaza og det palestinske radio- og tv-senteret i Ramallah. Det kan synes som om israelerne har sluppet opp for bombemål, men grunnen er nok en annen. Arafats selvstyremyndigheter skal ikke bare ydmykes, de skal rykkes opp med rota. I øyeblikket har ikke Arafats palestinske stat annet å skryte av enn egne frimerker.

SHARON HAR VÆRT imot Oslo-prosessen helt siden den startet. Det han ønsker er jødiske nybyggere spredt over hele det området utenverdenen kaller Vestbredden, men som han selv og andre nasjonalistiske israelere omtaler som Judea og Samaria. Dette er områder som er gitt jødene av Gud, og derfor kan de aldri overgis til palestinerne, mener Sharons nybyggervenner.

Natt til i går vedtok Sharon å avbryte all kontakt med Arafat, som nå er «irrelevant». Sharon har bestemt seg for å ta saken i sine egne hender. Israelske soldater skal i tida framover selv ta seg av det de kaller palestinske terrorister. Nå begynner en nådeløs jakt på personer og skjulte våpen og eksplosiver.

Skal Sharon gjennomføre den strategien, betyr det at hele Vestbredden og Gaza må reokkuperes. Da blir selvfølgelig den israelske statsministeren kvitt selvstyremyndighetene, men han blir sittende med nesten tre millioner palestinere. Innlemmes Gaza og Vestbredden i Israel, vil det om få år være flere palestinere enn jøder innenfor grensene. Da blir Israel en apartheidstat.

Ariel Sharon har fremdeles et flertall av befolkningen bak seg, og det er et tankekors. Utenriksminister Shimon Peres har truet med å gå ut av regjeringen. Det bør han gjøre, slik at det i hvert fall kan bygges opp et alternativ til den sittende statsministeren.