Med Sharon og Gud

Den politiske matematikken i USA forklarer den sterke støtten til Ariel Sharon blant amerikanske politikere - fra presidenten og nedover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Mandag talte statsminister Ariel Sharon direkte til 4000 tilhørere i Washington. Det var møte i American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), som er den viktigste proisraelske lobbyorganisasjonen her. I salen satt femti av de hundre senatorene i Senatet og en tredjedel av de 435 representantene i Representantenes hus. Sharon fortalte dem at Israel og USA står sammen i forsvaret av den siviliserte verden.

Utenfor møtelokalet satt propalestinske demonstranter, helt uten politikersympatisører.

Benjamin Netanyahu, som utfordrer Sharon fra høyre, talte også til AIPAC-erne. Forsamlingen jublet da Netanyahu sa at Bush er den beste vennen Israel noen gang har hatt i Det hvite hus, og da han ba Bush «kvitte seg med Arafat».

PRESIDENT BUSH blir kritisert av sine støttespillere på høyresiden etter at han 4. april krevde at Ariel Sharon straks skulle trekke styrkene ut av palestinske områder. Kraften i kritikken overrasket Det hvite hus. En av høyresidens moralske «guruer» heter William Bennett. Han har i vår gitt ut ei bok med tittelen «Hvorfor vi slåss», der han kanoniserer Bush for hans «moralske klarhet» i kampen mot terrorismen, og for hans mot til å «kalle det onde ved dets rette navn».

Men etter talen 4. april sier Bennett at Bush har svekket sin egen doktrine og blitt moralsk uklar fordi han ber Israel avstå fra å gjøre det samme som USA har gjort i Afghanistan.

Og i går sa Sharon akkurat det, at Israel bare gjør det samme som USA, i sin tale til AIPAC, og føyde til at sivile noen ganger havner i kryssild i Afghanistan, slik de også gjør når Israel bekjemper terrorismen på sin «dørterskel».

ALLIANSEN mellom Israels støttespillere i USA og den høyresiden som president Bush betrakter som sin «base», er resultat av en prosess som Menachem Begin satte i gang for mer enn tjue år siden. Tradisjonelt var kristne fundamentalister i USA skeptiske til liberale, amerikanske jøder som stemte demokratisk, og til Israel, der arbeiderpartiet og fagbevegelsen sto sterkt. Men Ronald Reagan var både en solid Israel-venn og de amerikanske fundamentalistenes «egen» president, og banet vei for bredere kontakt. Samtidig skiftet flere høyt profilerte debattanter med jødisk bakgrunn politisk side og omdefinerte seg som «nykonservative for Reagan». En av denne gruppas fremste talsmenn i dag, Bill Kristol, har sammen med den kristne høyreaktivisten Gary Bauer rykket ut og sagt at president Bush har skuffet høyresiden i sin behandling av Israel og ved å la utenriksminister Colin Powell møte «terroristen» Yassir Arafat.

TIL HØSTEN er det mellomvalg i USA, der en tredjedel av Senatet og hele Representantens hus er på valg. Ved lav valgdeltakelse har organiserte aktivistgrupper stor innflytelse på utfallet. President Bush og Det republikanske partiet satser hardt på å gjenvinne flertallet i Senatet, som gikk tapt for ett år siden da senator Jeffords fra Vermont forlot Det republikanske partiet, ble uavhengig og gikk i allianse med demokratene.

Politikerne på valg møter villig opp hos AIPAC, som disponerer store pengemidler og er aktive pådrivere i valgkamper over hele landet. Innflytelsen er kraftig forsterket etter at de kristne fundamentalistene er blitt aktive Israel-venner. Denne gruppa er tallrik, organisert og mobiliserer for sine kandidater ved alle valg.

Da er det ikke avgjørende at 61 prosent av befolkningen i en meningsmåling mener at USA skal forhandle direkte med Yassir Arafat, noe Ariel Sharon avviser blankt. Mange av dem som mener dette, stemmer ikke ved valgene.

DENNE POLITISKE matematikken forklarer hvorfor president George Bush beskriver Ariel Sharon som «en fredens mann» selv etter at Sharon har trosset alle hans krav, og som forklarer hvorfor presidenten lar utenriksminister Colin Powell bære hele byrden ved møtene med Yassir Arafat. I helga satt Powell mutters alene i alle prateprogrammene og forsvarte sine møter med Arafat, mens presidenten ellers utkommanderer både Cheney, Rumsfeld og Rice når noe annet viktig skal forklares for folket.