Med våpen for fred

USA gir flere hundre milliarder kroner i våpenhjelp til vennligsinnede land i Midtøsten. Blir det fred av slikt? spør Jan Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært smil, vennlighet og tilsynelatende enighet. Man skulle nesten tro det går mot fred i Midtøsten, slik utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates turnerer regionen i disse dager. Men bare nesten.

For USAs president George W. Bush spiller et høyt spill. Ved å stabilisere Irak, destabilisere Iran og isolere Hamas, satser USAs president på å få til en omfattende fredsløsning før han går av som president. Resultatet kan bli mer kaos.

Med seg på turen til Midtøsten hadde utenriksminister Rice og forsvarsminister Gates en våpenpakke verdt i underkant av 370 milliarder kroner de neste ti åra. Saudi-Arabia, Qatar, Bahrain, Oman og De forente arabiske emirater skal dele 117 milliarder kroner, Egypt får 76 milliarder, mens Israel blir tilgodesett med 176 milliarder. For Egypts vedkommende betyr våpenpakka en forlengelse av den avtalen som har eksistert siden fredsavtalen med Israel i 1979. Det samme gjelder for Israel, bortsett fra at israelerne har fått sitt beløp økt med 25 prosent. Bedre kan ikke USA vise hvem de setter størst pris på av sine venner i Midtøsten.

Frykten for Iran og landets mulige atomvåpenprogram er en viktig årsak til det nye amerikanske initiativet. Men amerikanerne vil også ha et større arabisk engasjement i Irak. Og ikke minst; president George W. Bush har ennå ikke gitt opp håpet om å skape fred mellom israelerne og palestinerne.

Mange arabiske land deler frykten for at Iran skal skaffe seg atomvåpen. Men de deler nødvendigvis ikke USAs tro på at iranerne vil gi etter for press. Saudi-Arabia driver et forsiktig dobbeltspill ved å opprettholde en dialog med Iran og samtidig støtte USA. Noen konfrontasjon med presteskapet i Teheran ønsker neppe verken Saudi-Arabia eller andre arabiske land. Et ustabilt Iran kan innebære en økt geopolitisk fare.

Ikke uventet har iranerne kritisert den økte amerikanske våpenhjelpen til landene i Midtøsten. Hvis det blir med verbal kritikk, er det greit nok. Men faren er at iranerne ikke bare setter fortgang i eventuelle planer om å skaffe seg atomvåpen, men at de også øker sitt konvensjonelle våpenprogram. Et våpenkappløp er neppe det som bidrar mest til fred i Midtøsten.

Mens Rice og Gates reiste fra Saudi-Arabia til Israel i går ettermiddag, ble nye titalls mennesker drept i bombeaksjoner i Irak. Samtidig trakk den sunnimuslimske koalisjonen seg fra den irakiske regjeringen. Aldri har statsminister Nouri al-Maliki stått så svakt som nå. Dette er neppe tidspunktet hvor Saudi-Arabia og andre arabiske land ønsker å spille en større rolle i Irak. For en George W. Bush som er under hjemlig press for å trekke amerikanske soldater ut av Irak, er en slik arabisk støtte viktig. For araberlandene vil et økt engasjement i den irakiske hengemyra kunne føre til at de sjøl blir rammet av voldsaksjoner fra militante opprørsgrupper.

Et positivt signal som kom ut av gårsdagen, var at Saudi-Arabia i prinsippet sa seg villig til å sitte ved samme forhandlingsbord som Israel under en eventuell fredskonferanse til høsten. Noe slikt har aldri skjedd tidligere. Men veien til dette forhandlingsbordet er lang.

USA har i prinsippet akseptert at en slik konferanse blant annet skal være basert på den saudiarabiske fredsplanen fra 2002. Den krever at Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 og at det blir en «rettferdig løsnin» på det palestinske flyktningproblemet. Det er så godt som utelukket at Israel gir fra seg hele Vestbredden til palestinerne. Israelerne vil heller ikke godta et krav om at palestinske flyktninger skal få vende tilbake til sine hjemsteder i dagens Israel.

Og som om dette ikke skulle være nok; USA og Israel ønsker en fredskonferanse der islamistpartiet Hamas ikke skal få delta. I utgangspunktet er dette uakseptabelt både for Saudi-Arabia, Egypt og andre arabiske land. Men selv om en slik fredskonferanse skulle gå av stabelen uten Hamas, vil den danne grunnlaget for en fredsløsning? Faren er heller at det palestinske samfunnet blir fullstendig splittet.

Det lukter i det hele tatt splitt og hersk av det nye amerikanske fredsinitiativet. Man skaper ikke fred med sine venner, men med sine fiender, sa Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin som ble myrdet i 1995. Hans utsagn er like viktig i dag som den gang.