Med velgerne på avstand

Hvis opptellingen av stemmer i Florida skulle resultere i at statens 25 valgmenn havner hos Al Gore, kan vi være temmelig sikre på at han også blir USAs neste president. I motsatt fall er det for tidlig å trekke noen konklusjon. Et knapt flertall av valgmenn bak George W. Bush er ikke tilstrekkelig til å hale seieren i land, all den stund han ikke har fått flertall i folket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med Florida i ryggen vil selvsagt Bush erklære seg som vinner. Det legger maksimalt press på valgmennene som møter opp i hver delstatshovedstad for å velge president den 18. desember, men endrer ikke det faktum at enkelte av valgmennene kan komme til å skifte side.

Valgmennene utgjør en broket forsamling, selv om alle 538 aldri møtes som forsamling. Det er delstatspartiene som setter opp listene med valgmenn, og det er en påskjønnelse å bli med. Ofte er det trofaste partislitere og folk som har bidratt til partikassen som føres opp; eldre og kvinner er overrepresentert.

Noen stater har lovbestemmelser og edsavleggelse for å sikre at valgmennene stemmer på den presidentkandidaten velgerne har gitt dem fullmakt til å støtte. I prinsippet er det likevel et fritt mandat som de fleste stedene råder grunnen. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på «utro» valgmenn, men det har alltid bare vært slengere uten betydning for sluttresultatet.

Denne gangen kan et lite antall slengere omkaste resultatet, eller sende presidentvalget videre til Representantenes hus. De kan dessuten gi en høyst aktverdig grunn for enten å stemme blankt eller hoppe fra Bush til Gore. Dette er til og med en anledning til å skrive seg inn i amerikansk historie, selv om hemmelig stemmegivning vil kunne kreves.

Enestående

Debatten om det amerikanske valgsystemet er igang. Etter at Finland og Argentina avskaffet sine valgkollegier, skiller USA seg i dag ut blant demokratiske stater. Valgkollegiet ble i sin tid innført som et kompromiss mellom en fløy som helst ville ha direkte valg av presidenten, og en annen som ville at Kongressen skulle velge president. Ytterst få så på valgkollegiet som den beste løsningen. Opp gjennom valgkollegiets 200-årige historie har det ikke vært noen mangel på kritikk mot ordningen. Grunnlovsforslag om direkte valg av president har gått gjennom Representantenes hus med nødvendig flertall, sist på 1970-tallet, men er senere blitt stoppet i Senatet. Dette er kanskje ikke så merkelig. Senatet er en delstatsforsamling, og valgkollegiet blir også først og fremst forsvart som en føderal institusjon.

Forstørret

Normalt virker valgkollegiet på den måten at den sterkeste presidentkandidatens seier blant velgerne blir kraftig forstørret. Ronald Reagan fikk 51 prosent av stemmene i 1980, men hele 91 prosent av valgkollegiet. Bill Clinton fikk aldri flertall i velgerskaren, men tok valgkollegiet med solid margin både i 1992 og 1996.

Det er to hovedgrunner til at presidentkandidatenes oppslutning blant velgerne og valgkollegium spriker. For det første blir delstater med liten befolkning favorisert. Det er like mange valgmenn som kongressmedlemmer. I og med at hver delstat har to senatorer, uansett størrelse, smitter denne skjevheten over på valgkollegiet. En stemme i Montana veier slik sett adskillig tyngre enn en i California.

Tar alt

For det andre kan hver delstat selv bestemme hvilken metode som skal benyttes for å utpeke valgmenn. Alle delstater bortsett fra to har lagt seg på det prinsipp at «vinneren tar alt» (blokkvotering). I realiteten stemmer jo ikke velgerne på presidentkandidater, men velger mellom lister med valgmenn. En konsekvens av blokkvoteringen er at det blir viktig for kandidatene å kurtisere de store delstatene - California utgjør alene 20 prosent av flertallet i valgkollegiet. «Vinneren tar alt» er de store statenes forsvarsmekanisme mot den favorisering av småstater som ellers ligger i systemet, men kostnaden er selvfølgelig dårlig samsvar mellom stemmefordeling og valgmannsstemmer.