Medalje på såret

I 69 år har Nils Ottar Lerstad (78) vært stemmen til sin stumme kamerat Bjørn Lindgren. For det fikk han Kongens fortjenstmedalje.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SANDVIKA (Dagbladet): Året 2003 har vært et enestående år for Nils Ottar Lerstad (78). 9. januar ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats som hjelper for sine medpasienter på Emma Hjorth. Medaljen ble overrakt av tidligere fylkesmann Kåre Willoch på en torsdag. Det var første gang den ble tildelt en beboer i en institusjon for psykisk utviklingshemmede.

22. oktober ble tildelingen bekreftet med audiens på Slottet. Det var en onsdag.

- Vi var 70 stykker i alt, så det ble ikke så mye tid på hver, forklarer Nils.

- Men jeg fikk fortalt kongen at han og dronning Sonja begge ble født på en søndag. Det visste han ikke.

Nå følger Nils nøye med i kongens rekonvalesens og gleder seg over at det går framover med ham.

- DEN 27. JUNI VAR DET

75 år siden jeg kom til Emma Hjorth, på krøplingavdelingen. Jeg var tre år. Det var på en onsdag, forteller Nils.

Bak ordene ligger en stor tragedie og en usedvanlig tallbegavelse.

For treåringen som ble erklært åndssvak, hadde et friskt hode.

Han var lam i beina etter sykdommen rakitt, også kalt engelsk syke. På Emma Hjorths Hjem ble han værende, og i all sin dag har han vært sine venners støtte og hjelper. Først og fremst for kameraten Bjørn, som også er lam, og i tillegg uten talespråk, men også for Johan og Gunnar og mange andre som han har delt livet med.

- Det var ikke pent å kalle det krøplingavdeling. Ingen kan noe for at en ikke kan gå, sier Nils og røper et snev av harme.

- Du har vært feilplassert i 75 år. Er du ikke bitter?

- Nei, sier Nils og smiler sjenert.

- Nei, det tenker jeg ikke på.

Selv er han født på en mandag. Mandagsbarn er snille barn, ifølge Nils.

- Det var en venninne som het Harriet, som sa at jeg måtte være snill og hjelpe de andre, og det har jeg alltid gjort, både med påkledning, vasking, mating og tolking. Jeg ble også satt til å passe på dem. Og i jula hadde jeg juletrevakt. Måtte passe på at treet ikke ble revet over ende. Den første jeg hjalp var Bjørn. Han var seks og jeg var ni. Han lærte meg tegnene sine slik at jeg forstår hva han vil si. Bjørn er en skøyer. Den 3. desember hadde vi vært sammen i 69 år.

På Solbakken bodde 72 stykker. Nils bodde på rom nummer sju hvor de var åtte gutter i alt. Sengene sto tett, det fantes ikke skap eller plass for personlige ting. Ikke engang bilder.

MATEN VAR

et trist kapittel. Det vanligste var blikkfat med brødsuppe av skalker og havresuppe. Det var klumpete og det hendte det kom opp igjen.

- Hvor kunne en gutt gråte?

- Jeg gjorde aldri det. Husker det iallfall ikke.

Nils kunne krabbe på knærne og slepe seg omkring. Han ble sterk i armene og trente med å løfte store steiner.

- Jeg husker 17. mai i 1939, det var strålende vær. Alle skulle gå i tog, men ingen tenkte på oss som ikke kunne gå. Vi ble sittende igjen på plenen.

- Hadde dere ikke rullestoler?

- Jeg begynte ikke å kjøre før i 1949, da fikk jeg min første sykkel, som jeg kunne skyve framover med en håndspak på siden. Da kom jeg meg endelig litt rundt.

I 10 ÅR BODDE HAN

på Borgen, det mest utskjelte huset på institusjonen. Men i 1959 dro Nils, Bjørn og Johan på ferieopphold på Nes i Årdal. De skulle være der i tre uker, men ble i seks år.

- Jeg likte meg så godt der, det var snille folk på Nes, sier Nils.

- Var det den beste tida, når du tenker tilbake?

- Det var nok det, jeg skulle gjerne blitt, men så fant de ut at det var brannfarlig at vi bodde i andre etasje.

Så bar det tilbake til nytt institusjonsliv på Berget og Skaret og Stien.

«Gutta på Stien» ble den lille gruppa av uføre, eldre menn kalt, men på kvinnedagen, for snart 9 år siden, fikk de tildelt en ny, romslig servicebolig. Det var på en onsdag.

Men egentlig var det bedre på Emma Hjorth før. Det er mange kjekke gutter og jenter som er blitt borte, synes Nils.

NILS ARBEIDET

i 14 år noen dager i uka på Hauger Verksted, en vernet bedrift der de monterte elektrisk apparatur. Det likte han godt. Til tross for at han i gagnet har jobbet som assistent for sine venner i alle år, også etter pensjonsalder, var det Hauger som var arbeidslivet for Nils.

Nå fletter han kurver på arbeidsstua, men best liker han å knytte tepper i fine farger. Han er ferdig med sitt 34. veggteppe.

Ellers går dagene med å høre på radio og se TV.

Nils og Bjørn liker best korpsmusikk og skulle ønske seg mer av det. 1. søndag i advent og på institusjonens julebord underholdt Nils med å spille julesanger på munnspill.

Men kristen er han ikke, iallfall ikke mer enn sånn passe.

- Det er blitt gjort mye fælt her ute, i kristendommens navn, sier han.

NILS LIKER GODT

å reise. 16 turer er det blitt til Rhodos, og noen til Solgården. Spør du hva yndlingsretten hans er, svarer han helst moussaka. Men i sommer ble Syden-turen avlyst. Bærum kommune skulle spare penger.

- Jeg skjønner ikke at det skulle gå ut over oss, sier Nils med en forsiktig bebreidelse.

- Tenker du noen gang på at livet har vært slemt med deg?

- Nei, sier Nils kontant.

- Nei, det tenker jeg ikke på.

Gi din stemme

MEDALJENS FRAMSIDE: Etter å ha vært feilplassert på Emma Hjorths Hjem et helt liv, fikk Nils Ottar Lerstad Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin hjelpsomhet mot andre.
KAMERATER: Gjennom 69 år har Nils Ottar Lerstad (t.h.) hjulpet sin venn Bjørn Lindgren (t.v.). De bor fortsatt sammen. <!--/BTEK1-->