Mediemakt for fall

Det er opplest og vedtatt at vi lever i et kommunikasjonssamfunn hvor medienes makt øker. Sannheten er tvert om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI HAR LAGT Avisenes dag bak oss, og store ord har fløyet gjennom lufta. Rett nok er det bekymring for at det samlede norske avisopplaget har falt fire år på rad, men det har ikke tatt glansen av mediefolkets selvbevissthet. Den kan sammenfattes i ett ord: Uavhengighet. Eller litt mer omstendelig i en hel setning: Mediene snakker ikke lenger til folket på vegne av makten, men til makten på vegne av folket. Mediene har ikke bare stor tro på egen makt og innflytelse, den synes også å bli bekreftet av samfunnsforskningen. I sluttrapporten fra Maktutredningen påstås det at massemediene er blitt den sentrale arena for kampen om politisk og økonomisk makt. «Den som vil ha innflytelse, må tilpasse seg massemedienes form,» heter det i rapporten.

AT DEN POLITISKE og økonomiske makten tilpasser seg medienes form og teknologi, kan neppe sies å innebære noen maktoverføring av betydning. Kjernen i påstanden er derfor at journalistikken dels er en selvstendig politisk kraft, dels at den er innvevd i de politiske prosessene. Her skilles også journalister og samfunnsforskere. Mens pressefolk betoner betydningen av uavhengighet og samfunnskritikk, mener kritikerne at mediene forenkler, forsimpler eller forurenser politikkens renhet og logikk. Mediene har altså for stor makt, og den brukes feil. Påstanden er at den politiske kommunikasjonen i samfunnet er blitt overflatisk og uegnet for reell politisk dannelse.

DET ER EN alvorlig beskyldning. Ikke minst fordi medienes frihet og privilegier bygger på en kontrakt som også er pressens samfunnsoppdrag. Denne kontrakten sier at mediene har et hovedansvar for samfunnets politiske kommunikasjon, herunder informasjon, kritikk og debatt. Til gjengjeld har mediene frihet til selv å bestemme over sin virksomhet og det redaksjonelle innholdet. Som et pant på dette har pressen beskyttelse i lovverket og økonomiske privilegier som momsfritak og pressestøtte. Dette gir makt - og det krever makt. Uten integritet, selvbevissthet og solid økonomi kan ikke samfunnsoppdraget løses. Men hvordan står det egentlig til?

I EN ARTIKKEL i Nytt norsk tidsskrift hevder medieforskeren Tore Slaatta at det er behov for et nytt perspektiv på nyhetsmedienes makt. Han avviser påstanden om at medienes makt er økende. Slaatta hevder tvert imot at nyhetsmediene er presset og svekket av stadig større hastighetskrav og risiko for tap av troverdighet og lønnsomhet. Samtidig er andre sjangere og formater i ferd med å seile opp som viktige konkurrenter når det gjelder faktabasert informasjon. Politisk læring og mobilisering av den offentlige opinion skjer like godt utenfor nyhetsmediene som innenfor.

MYE TALER for at dette er riktig. Selv om det tilsynelatende er stor avstand mellom journalistenes selvbilde og den tradisjonelle mediekritikken, har begge et snevert utgangspunkt for maktforståelsen. Denne forståelsen er knyttet til medienes samliv med de politiske institusjonene og påstanden om økende redaksjonell uavhengighet. Her ligger det farlige undervannsskjær. Lønnsomheten i selvstendig og kritisk journalistikk er generelt fallende, blant annet som følge av sterkere motkrefter og billigere fellesstoff. Mens det før var en viss prestisje knyttet til å holde liv i tradisjonsrike kulturinstitusjoner, er alle typer medier i dag underlagt strenge krav til avkastning. Dette blir ikke akkurat svekket av at tre konserner i dag kontrollerer 80 prosent av det norske avisopplaget, og at den øvrige del av mediesektoren konsolideres på stadig færre hender.

FESTTALER skal holdes når det er fest. Store ord har sin plass for å beskrive mål og idealer. Men de må ikke stå i veien for et selvkritisk blikk på den tause revolusjonen som foregår i mediesektoren. Derfor gjelder det å forsvare at aviser, kringkasting og forlag både er bedrifter med lønnsomhetskrav og institusjoner med et samfunnsoppdrag. Holder ikke avisene fast på det, vil historien gjenta seg: Vi kvittet oss med en herre (partiene) bare for å få en ny.