Mediene, makten og menneskene

Tønne-saken har rystet Norge. Den krever at vi gjennomdrøfter det vanskelige forholdet mellom mediene, makten og menneskene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER TORE TØNNES bisettelse er tida kommet for en åpen diskusjon om etiske konflikter og krevende dilemmaer i vårt offentlige liv. Saken har et alvor som gjør at den ikke skal forvises dit man lett finner enkle svar. Den bærer i seg viktige spørsmål som bl.a. berører relasjonen mellom individ og offentlighet og forholdet mellom menneskelige verdier og verdien av pågående journalistikk. Derfor handler den om medienes rolle, om påtalemyndighet, rådgivere, nettverk og det politiske miljø. Den som sier saken er lett, tar også lett på den.

TØNNE-SAKENS utgangspunkt var en serie reportasjer i Dagbladet som etter hvert ble fulgt opp av en lang rekke andre medier. Dagbladet la fram dokumentasjon vedrørende Tønnes honorar og lån fra Aker RGI. Det ble pekt på at inntektene fra konsulenthonoraret trolig var i strid med statsrådenes ordning med ventelønn. Avisa avdekket at advokatfirmaet BA-HR aktivt forsøkte å skjule relasjonen mellom Tønne og Kjell Inge Røkke. Det er fremdeles min oppfatning at dette var informasjon Dagbladet ikke kunne holdt tilbake. Reportasjenes formål var å belyse et trekantforhold mellom Kjell Inge Røkke, advokatfirmaet BA-HR og bruken av Tore Tønne som konsulent. Et slikt forhold mellom landets mektigste industrimagnat, et ledende advokatfirma og en tidligere statsråd tilhører ikke privatsfæren. Derfor hadde offentligheten rett til å bli informert om sakens fakta og sammenheng. At deler av saksforholdet medførte tiltale mot Tønne og et forelegg mot BA-HR, er en del av dette bildet.

I PRESSEETIKKEN er det ikke alltid tilstrekkelig at fakta og saksforhold er korrekt gjengitt. I de presseetiske reglene i Vær varsom-plakaten heter det at «det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold». Denne oppgaven er imidlertid inngjerdet av sentrale prinsipper som gjelder tilsvarsrett, advarsel mot forhåndsdom og kravet om at det skal vises «saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Det er medienes oppgave å finne denne balansen mellom maktkritisk journalistikk og den belastningen omtale påfører den som kommer i søkelyset. I et sivilisert samfunn må medienes kritikk gis en form som også ivaretar enkeltmenneskets integritet og omdømme.

DETTE ER ingen enkel oppgave, men tvert imot et dilemma som går til kjernen av hva et åpent samfunn skal være. En journalistikk som avslører kritikkverdige forhold, vil aldri kunne bli smertefri. Enhver person som mediene knytter til slike saker, vil oppleve det som en tung belastning. Spørsmålet må da være hvordan pressen på en bedre måte kan ivareta de to hensynene den er satt til å forvalte: det offentlige oppdraget og den personlige konsekvens.

NORSK PRESSEFORBUND har bestemt at Tønne-saken skal gjennomgås av ei gruppe uavhengige medieforskere. Det er et initiativ Dagbladet støtter. Vi har også igangsatt en intern gjennomgang av vårt arbeid med denne saken der bl.a. arbeidsmetoder, kildekritikk og vinkling av stoffet vil bli vurdert. De mest kyniske hevder allerede at dette er skuebrød, avlat som skal ta oppmerksomheten vekk fra de kommersielle drivkreftene i tidas journalistikk. Slik er det ikke. Jeg tror det finnes betydelig vilje i norsk presse til å trekke lærdom av tragedien i Tønne-saken. Jeg vet at denne viljen finnes i Dagbladet.

DESSVERRE ER det en fare for at en slik prosess kan bli avsporet av krefter som ser helt andre muligheter i saken. Et illevarslende tegn på dette er de alvorlige beskyldningene som er framsatt av presidenten i Næringslivets Hovedorganisasjon, Jens Ulltveit-Moe. I tallrike intervjuer i aviser, radio og fjernsyn påsto han uten forbehold at pressen - med Dagbladet i spissen - hadde tatt livet av Tore Tønne. Ulltveit-Moe er kjent som en person med sterke meninger og ei rask tunge, og sorgen over en nær venn har ganske sikkert bidratt til at ordene falt som de gjorde. Men her finnes også et paradoks som NHO-presidenten ikke synes å ha fått øye på. Hans anklage er faktisk langt mer alvorlig enn det som noensinne ble framlagt i reportasjene om Tønne-saken. Derfor bidrar han ikke til den åpenhet og refleksjon som er nødvendig for at det skal bli mulig å trekke varige lærdommer av det som har skjedd. Tvert imot kan utspillene fra Ulltveit-Moe fungere som en knebel, både nå og i framtida.

KONG HARALD, statsminister Kjell Magne Bondevik og Ap-leder Jens Stoltenberg har på ulikt vis fremmet mediekritikk de siste dagene. Jeg velger å tolke disse utspillene i beste mening, dvs. at de er uttrykk for et ønske om en verdidebatt om mediene, menneskene og makten. Den debatten er vi rede til å ta. Skal resultatet få verdi, kan ikke siktemålet være å beskytte makthavere og maktutøvelse, enten disse befinner seg i politikk, næringsliv eller i mediene. Tønne-saken må ikke bidra til at vi får et samfunn hvor mulighetene for kritikk og åpenhet svekkes. Det ville være å tilføre tragedien ytterligere en mørk dimensjon.