Medienes ubehag

Når politikerne ber om lengre taletid, handler det om mer enn folkeopplysning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En gang i mellom er de yngste også eldst. Når SV-politikeren Audun Lysbakken (30) slår seg sammen med Unge Høyres Torbjørn Røe Isaksen (29) kunne man forvente spenst og strekk i argumentene. I stedet blir deres mediekritikk pinlig forutsigbar, en fortsettelse av politikernes klagesang de siste hundre år. I artikler i Samtiden og Dagbladet hevder de at norsk politisk journalistikk er syk og at kommentatorene står i veien for det som er «opplysende og løsningsorientert». Synspunktet er ikke helt nytt. Allerede filosofen Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) ga følgende karakteristikk av avisene og deres medarbeidere: «Dette klebrige, forbindende sjikt» -- «øyeblikkets tjener».

FORHOLDET MELLOM mediene og politikerne er et tema som fortjener mer debatt enn det vi har hatt til nå. Det handler om en relasjon som inneholder en sterk grad av nærhet og fortrolighet. Samtidig skal journalisten holde en kritisk distanse for ikke å ende som mikrofonstativ. Vi har å gjøre med en samlivsform som med stor sikkerhet ender i konflikt, sjalusi og brudd. Men forholdet blir alltid tatt opp igjen. Politikere som vil ha innflytelse, må tilpasse seg massemedienes form. Som det heter i Maktutredningens sluttrapport:

«Journalistikken er ikke en ytre kraft i forhold til politikken. Den er en kraft som er innvevd i de politiske prosessene, med et symbiotisk forhold mellom politikere og medier.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

LYSBAKKEN OG Røe Isaksen tar to raske byks over dette, og konsentrer seg i stedet om kritikk av noen enkeltprogrammer i NRK og TV2 og enkelte profilerte kommentatorer. En slik mangel på refleksjon fører da også til den mest forutsigbare av alle konklusjoner: Lengre debattprogrammer, lengre taletid og resonnementer, fokus på sak og løsninger, ikke på personer og konflikter, gjenreisning av folkeopplysningen osv. Vi som har vært i kommentariatet noen ord, gjenkjenner mønsteret. Dette handler nå som før om kontroll med samfunnsdebattens premisser. Om innflytelse på mikrofonens retning og styrke.

JEG KAN IKKE SE at det er noe mål å øke politikernes innflytelse på medienes prioriteringer. Problemet ligger ikke i motsetningsforholdet til politikerne, men i avhengighetsrelasjonen. Den kritiske distansen er for kort og den offentlige kildekontrollen for sterk. Problemet er ikke at den politiske journalistikken er for vill og for fri, men at den er temmet og forutsigbar. Hver dag har den overvekt av politiske sannheter av enkleste type.

POLITIKERNE GJØR det ikke lettere. De klager over at de ikke kommer til orde, men avisenes spalter står faktisk åpne for nye tanker og ideer. Hver eneste dag. Likevel er det langt mellom originale bidrag, skjønt de finnes. Selv egne blogger har ikke fått noen fart på bålet. Torbjørn Røe Isaksen er f.eks. spesialist på ytringer på mellom fem og ti setninger. Selv med total egenkontroll har han ikke mer å melde. Er det virkelig noen grunn til å tro at en avskaffelse av «kommentariatets diktatur» vil få ham til å blomstre opp? Men selvfølgelig: Det er lettere å snakke enn å tenke.