Mediepessimistene

Enkelte mediesynsere uttrykker for tida ubehag over Carl I. Hagens suksess, og går svært langt i å hevde at mediene har ansvaret for Fremskrittspartiets voldsomme vekst. Har de rett? Svaret er at det vet vi lite om. Uansett hvordan man snur og vender på dette, er den viktigste grunnen til Hagens framgang at de tradisjonelle partiene har tapt terreng.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bak argumentasjonen om at mediene har skapt Frp, aner man både mediepessimisme og en viss nedlatenhet i forhold til et folk man mener ikke lenger skjønner sitt eget beste. Ja, en sentral avisredaktør sa nylig rett ut at folket bør skiftes ut før neste valg. Det man glemmer, er at Frp lenge har vært et stort parti. Og underlagsmaterialet i meningsmålingene har vist at partiet har hatt et betydelig vekstpotensial. Det nye nå er at det er legitimt å si at man kan tenke seg å stemme Fremskrittspartiet. Vi har med andre ord ikke å gjøre med en utgruppe i norsk politikk.

  • Men ikke alle er så pessimistiske på medienes og folkets vegne. Harvard-forfatteren Pippa Norris skriver i sin bok «A Virtuous Circle: Political Communications in Post-Industrial Societies» at det er grunn til å anta at folk som leser aviser, følger nyheter, kan mer om politikk enn de som ikke gjør det. Siden 1970 har antallet mennesker som leser aviser i det demokratiske Europa, vokst med 67 prosent. Samtidig har antallet mennesker som ser på tv-nyheter, økt med 50 prosent.
  • Dersom det er noe vi i mediene kan kritiseres for, så må det være at vi i vår iver etter å bedrive kritisk Hagen-journalistikk ikke har vært gode nok til å fange opp, tolke og forklare de underliggende strømninger som har ført Norge i retning Hagen. Det kan ha å gjøre med at politiske journalister i for stor grad menger seg med den politiske elitekultur. Man vet ikke hva som rører seg ute blant folk.
  • USA har vært gjennom samme debatt. Den kom i kjølvannet av at de såkalte «Reagan-demokratene» begynte å avgjøre valg. Store grupper moderate demokrater stemte republikansk fordi man var blitt lut lei av seiersvante, arrogante og elitistiske demokrater som var sluttet å lytte til grasrota, som førte et språk og snakket om saker som massene verken forsto eller brydde seg om.
  • Journalistikken har beveget seg fra å være en offentlig dagbok om det som har skjedd det siste døgnet, til å bli en arena hvor man fanger opp signaler om at «noe skjer». Journalistikk er en del av samtalen i landet, en samtale som journalister stimulerer og organiserer. Nasjonale medier er kanskje selve kjernen i vår sosiale organisering. Samtidig har progressive og populistiske impulser alltid hatt innflytelse også på journalistikken. Og tabloidpressen har alltid funnet sin legitimitet i evnen til å tolke tidas trender.
  • Hagens framgang er en refleks av selve tidsånden. Han har lyktes med sin kritikk av det bestående. Dermed blir det politiske klima på en måte definert på hans premisser akkurat nå. Den generelle avpolitiseringen endret både politikk og medier. Avisene har klippet over båndene til partiene, og TV har gjort partiene nærmest overflødige. To linjer smelter sammen. Politikk og medievirksomhet har det til felles at man i dag opererer ut fra et svekket ideologisk fundament og gresser i noen av de samme populistiske bakkeskråninger. Nåtidas uavhengige journalistikk passer med Frp's populærimage.
  • Men det er viktig å være klar over at «de dumme velgerne» overhodet ikke har gitt Hagen nasjonalt mandat til å endre på noe som helst. Det er ett år til valget, det er ingen stor nasjonal sak eller dimensjon i politikken som samler og opptar Norge. Landets økonomi er god, og folk føler seg med rette fri til å protestere og eksperimentere. Det er heller ingen grunn til å tro at velgerne føler seg mindre forpliktet i forhold til demokratiske verdier selv om man er forbannet på offentlig fattigdom, og reagerer med sinne på at noen få beriker seg på fellesskapets bekostning. Så gjør man kjøtt, alkohol og bensinpriser til symbolsaker.
  • Spørsmålet er om vi - og mediesynserne - våger å ta utfordringen med å innse at et godt informert og utdannet folk, et folk med bedre evner og muligheter til sjøl å søke informasjon, antakelig også blir mer kritisk til det offentlige, og tillater seg å vise en svekket lojalitet i forhold til tradisjonelle autoriteter. Selv slik opprørstrang kan være en demokratisk dyd.