Medier i krig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  En forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt har anklaget pressen for å løpe terroristenes ærend etter henrettelsene av sørkoreaneren Kim Sun-Il, og før det amerikaneren Nick Berg, i Irak. Ved å videreformidle grusomme bilder av dødsangst og henrettelser gjør pressen akkurat som terroristene ønsker, mener forskeren. Han har rett, men tar samtidig feil. Det er riktig at ekstremistene som henretter gisler i Irak benytter seg av en fri internasjonal presse til å spre frykt. Selv står de for alt annet enn de verdier en fri og åpen presse må ha som ledetråd.
  •  Men å sensurere bort den virkeligheten skrudd fundamentalisme representerer, vil være å bryte med vårt grunnleggende journalistiske oppdrag. Det vil også være å gi etter for fundamentalismens metoder, som nettopp er styrt redigering av virkeligheten. Men samtidig er pressen en svært viktig spiller i krigssituasjoner. Og Irak-krigen er et skremmende eksempel på hvordan journalister har sviktet sitt oppdrag, spesielt i ledende amerikanske medier.
  •  Å skille informasjon fra desinformasjon og fakta fra propaganda er alltid vanskelig i krig. Men i Irak gjør enkelte medier ikke engang et forsøk. Det grelleste eksempelet er den amerikanske TV-kanalen Fox. Det er kanalen som før jul feiret med champagne og fanfarer på direkten at Saddam Hussein ble fanget, og ikke engang legger skjul på egen enkildejournalistikk til støtte for USAs patriotiske kamp i Irak. Og Fox TV er markedsvinner i USA med millioner av amerikanske TV-tittere. Den liberale eliteavisa New York Times har tatt et prinsipielt oppgjør med egen dekning av Irak-krigen. Det er et oppsiktsvekkende og viktig oppgjør, men New York Times har på langt nær samme innflytelse på amerikansk opinion som Fox TV. Og Fox, i likhet med flere andre amerikanske medier, er langt fra et oppgjør med egen dekning.
  •  Den virkeligheten amerikansk opinion får gjengitt av det som skjer i Irak, er fortsatt i stor grad redigert. Sikkerhetssituasjonen og farene for vestlige journalister i Irak er en del av forklaringen, men langt fra hele. Selvsensur, og egenforståelse som krigsdeltakere på linje med de amerikanske soldatene, er en minst like viktig forklaring. Og det er et langt større problem enn at ekstremister i Irak gjør bruk av en åpen og fri presse til å spre sitt budskap.