Medisinens potens og impotens

Hvor mye mer effektivt er sykehusvesenet blitt etter reformen av 2001? Sykehusregionene går i hvert fall med milliardunderskudd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STYRET VED RIKSHOSPITALET

ble kastet onsdag. Det ble for brysomt for eieren, statsforetaket Helse Sør. Vi øyner et ekte dilemma: Rikshospitalets styre var meget kompetent, med bl.a. ringrever som Tormod Hermansen, Annelise Høegh og den medisinske tungvekteren Stein Evensen. Men når et slikt sterkt styre i stor grad solidariserer seg med institusjonen de styrer, er det duket for strid med det overordnede nivå som er satt av staten til å holde sykehusene i ørene. For hos dem handler dette ikke om helsefaglige beslutninger, men om kroner og øre.

SLIK SETT AVSLØRER

striden om Rikshospitalet en åpenbar systemsvikt i den sykehusreformen som var Tore Tønnes manndomsprøve som helseminister. Kraften i systemet er forsvunnet. Det nye begynner å likne på det det erstattet. For mønsteret er det samme i alle helseregioner: Fagligheten tilsier større aktivitet og mer penger, mens de som sitter på pengesekken vil prøve å snøre igjen. Men nå som før reformen viser det seg at det ikke er lett for et styre å bli noe annet enn hendelsenes ydmyke tjener. For den reelle styring med utgiftene i sykehus og helsesektoren ligger verken hos politikerne eller hos de utøvende legene, men der teknologien utvikles og der kjemien blandes. Store deler av de medisinske nyvinningene utvikles i privat farmasøytisk og medisinsk-teknologisk industri. Når noe nytt dukker opp, og her er dynamikken enorm, så nytter det ikke å mane ånden tilbake i flaska. Når en ny metode gir helbredelsesløfter, er enten en legespesialist eller ei pressgruppe og i siste instans lettpåvirkelige politikere klare til å kreve at det tas i bruk. Slike nyvinninger kan selvsagt også redusere kostnadene, men oftere øker de dem. Tilbudet skaper sin egen etterspørsel.

MEN POENGET MED

hele sykehusreformen av 2001 med statlig eierskap og oppdeling i statsforetak som overordnede regioner for sykehusene var å begrense økningen i kostnadene. Helseforvaltningen var jo i 1970- og 80-åra omskapt fra en enhetlig statlig fagforvaltning til et fragmentert system der både kommuner og fylkeskommuner hadde det politiske ansvaret. Fag og politikk skulle skilles, den medisinsk-faglig innflytelsen skulle reduseres og den politiske styringen styrkes. Men det betydde jo ikke at pengesekken ble vanskeligere å åpne. På lokalt og regionalt nivå var det enda lettere å inngå klassiske jernbaneforlik enn under den statlige forvaltning: Jeg hjelper deg med nytt utstyr til sykehuset i ditt distrikt, så hjelper du meg med mitt. Og politikken er det ikke mulig å bli kvitt. Nissen blir lett med på lasset, særlig nå som politikerne ikke lenger driver med næring og utenrikspolitikk. Og politikken er alltid det svakeste punkt i helsekjeden. Vis politikerne blod, og vi får penger, sier alltid legene.

DERFOR REVERSERTE

Tønne den fragmenterte helseforvaltningen. Avstanden til politikerne måtte økes, samarbeid og koordinering måtte styrkes, bl.a. også for å oppnå urmålet for all norsk forvaltning og politikk: mest mulig likt tilbud for alle borgere. Det skulle bli bedre styring med pengene, om enn ikke nødvendigvis sterkere offentlig styring. Derfor skulle staten overta sykehusene med Stortinget som omnipotent overstyre, samtidig som det skulle gjøres grep som hadde sin modell i det markedsstyrte næringsliv. Politikerne skulle f.eks. ut av sykehusstyrene, der skulle heller ikke fagpersonellet råde. Man skulle få inn dyktige folk fra næringsliv og forvaltning. Men et godt styre i samarbeid med en dyktig sykehusadministrasjon og et levende og dynamisk fagmiljø kunne i det nye systemet lett bli for sterkt for dem som var satt til å forvalte de offentlige midlene på regionnivå.

PROBLEMET MED

sykehusene er selvsagt at helse og medisin ikke er som fisk eller olje. Rikshospitalet er et høyspesialisert og forskningstungt sykehus. For institusjonen og styret er det maktpåliggende at kvalitet og omfang opprettholdes. Men helseforetaket som generalforsamling for sykehuset står ansvarlig for de pengene det har fra Stortinget. Det har vært mye uro rundt Helseregion Sør i høst, og underskuddet er på nær en milliard. Ledelsen har f.eks. prøvd å lage et selskap til å koordinere visse tjenester for alle sykehusene i regionen, men det viser seg å være vanskelig fordi sykehusene er så ulike. Da må makta gjøre det den i alle fall kan: å bruke makta. Men kan nye koster koste bedre i et system som kanskje ikke lar seg koste?