Medisinering av skolebarn

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Medisinske tiltak mot skolebarns såkalte atferds- og oppmerksomhetsforstyrrelser er blitt lukrativ industri i USA. Det gjelder spesielt ADHD-diagnostisering og bruk av det amfetaminliknende midlet Ritalin. Den nye diagnosen ADHD - Attention Deficit Hyperactivity Disorder (erstattet MBD) - har i løpet av 1990-årene også fått gjennombrudd i Skandinavia. Andre diagnoser er også på vei inn. Noen tall fra USA illustrerer utviklingen.

I 1989 var fem prosent av funksjonshemmede skolebarn såkalte ADHD-tilfeller. Andelen ADHD-tilfeller er ved utgangen av 1990-årene økt til nesten 30 prosent. Økonomiske tiltak med kontantstøtte minimum 450 dollar for hvert såkalt «ADHD-barn» til lavinntektsfamilier med ADHD-diagnostiserte barn, bidrar sterkt til økningen av funksjonshemmede barn i amerikansk skole. I 1997 var antall såkalte ADHD-barn 4,4 millioner. Store økonomiske interesser er involvert i denne utviklingen. Det gjelder ikke bare medisinalindustri, diagnostikere, testere og terapeuter, men også understøttede lavinntektsfamilier og skoler.

Frekvensen av skolebarns medisinering er proporsjonal med tilstedeværelsen av, og innflytelsen fra, atferdsdiagnostikere, testere og terapeuter i skolene. Testing på amerikanske skoler krever mer enn 1 milliard dollar i året. Hele virksomheten med testing, diagnostisering og behandlingstiltak krever 15 milliarder dollar i året.

Medisinering av norske skoleelever er òg i stor utbredelse. Det gjelder særskilt diagnosen ADHD og bruk av Ritalin der regionale kompetansesentra synes å spille en hovedrolle. Tall fra Norsk Medisinaldepot viser at bruken av Ritalin (methylphendiat chlorid) i perioden 1986 - 96 er firedoblet i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Antall skolebarn som brukte Ritalin i 1998 var 1500 ifølge Nasjonal kompetanseenhet for ADHD. Det er over dobbelt så mange som i Sverige (700 ifølge tall fra Läkemedelsverket i Uppsala). Svenske leger og psykologer har hatt en relativt åpen debatt om Ritalin som har vært helt fraværende i norske fagmiljø.

Ifølge Nasjonal kompetanseenhet for ADHD er en til to prosent av befolkningen rammet av «sykdommen» ADHD, mens ytterligere tre - fire prosent lider av en lettere variant. Det innebærer at det i gjennomsnitt vil finnes en elev med ADHD i hver eneste klasse på over 20 elever.

Undertegnede har intervjuet enkelte foreldre, elever, lærere og rådgivere fra skolen. En av disse (rådgiver) understreker klasseatmosfærens betydning framfor feil eller avvikende personlighetstrekk hos problemelever med hensyn til ADHD-problematikk og bruk av Ritalin. Rådgiveren oppsummerer sitt syn slik: «Atmosfæren i klasserommet er avgjørende for konsentrasjonsevnen hos elevene, ikke bare hos dem som har vanskeligheter. Det er viktig å unngå stress, irritasjon og uro. Klasseatmosfæren bør være slik at eleven føler seg akseptert og godt lik. Eleven bør vite hva man får lov til og hva man ikke får lov til. Grensesetting er nøkkelord. Eleven må selvsagt møtes med toleranse, forståelse, interesse og respekt. Oppmuntring, ros og anerkjennelse er viktig. Flere av barna med såkalt MBD eller ADHD som det nå heter, har vokst opp i en kaotisk og utrygg familiesituasjon med mangel på struktur og konsekvens. I flere tilfeller er deres konsentrasjonsproblemer i stor grad reaksjon på at barnet har vært eller er utsatt for smertelige opplevelser. Tankene og følelsene kan være opptatt av hva som foregår i familien eller av minner om opprivende hendelser som det har vært med på. Når barnet eller ungdommen skal konsentrere seg om en oppgave, det vil si når det skal rette oppmerksomhet, tanker og følelser mot den, er de opptatt av andre ting. Barnet kan ikke konsentrere seg om oppgaven.

«Tiltak» settes ofte for tidlig i gang. Ekspertene synes i flere tilfeller for opptatt av om det er ADHD eller ikke. Mye kan gjøres ved å legge forholdene til rette for en bedre atmosfære i klasserommet. Slik som utviklingen har vært i det siste, så skjer det stikk motsatte. Det spares, og kvaliteten på undervisning og miljø reduseres. I stedet får vi eksperter inn i skolen som ser feil i elevenes hjerner.»
En del av de såkalte ADHD-tilfellene kan synes riktig tvilsomme. Klasseforstanderen til «Tore» sier blant annet : «Men jeg er nå i tvil om vi har gått fram riktig. Tore er jo blitt roligere i timene. Men flere av oss er noe betenkt. Vi kjenner ikke helt igjen Tore. Sjarmen hans er nesten borte. Det er sjelden smil å registrere. Skoleprestasjonene er omtrent som før. Rent egoistisk kan du si han er blitt lettere å ha med å gjøre. Men det er ikke helt Tore lenger. Ingen her på skolen er kompetente til å vurdere Tore som kasus. Riktignok har noen av oss på vært på kurs om ADHD arrangert av psykiatrisk poliklinikk. Vi ble like kloke. Personlig er jeg noe i tvil med hensyn til spørsmål om medisinering. Men jeg er som sagt ikke kompetent til å vurdere det, men jeg reagerer på at amfetaminpreparatet skal løse problemer som jeg selv synes i stor grad er sosialt skapte.»
Psykologen ville ikke kommentere Tores atferd og tilstand etter et halvt år med Ritalin. Tores mor og far vil heller ikke uttale seg, men Tores kamerat sier det slik: «Det er blitt roligere, ja. Kanskje er de fleste i klassen glad for det, men ikke jeg. Tore er ikke helt den samme. Savner hans sprell og sprø innfall. Nå er det jo ikke noe. Verst er det i fritiden. Han er jo ikke med på noe lenger.»
Tore selv vil ikke si så mye, men ansiktsuttrykket kan kanskje fortelle at han ikke er særlig tilfreds: «Jeg føler at jeg ikke kan styre lenger. Kroppen tar over. Jeg må ha pillene for å kjenne kroppen min. Jeg greier ikke lenger å være oppmerksom på alt. Vet ikke helt hva andre tenker om meg nå. Det kan jo være det samme. Det er jo meg det er noe galt med.»

Tores klasseforstander er meget knapp. Han understreker at dette er en «meget vanskelig og trist sak: Klasseromsbråket er sterkt redusert. Enkelte elever har utvilsomt profittert på det.»
Kan Ritalin oppfattes som en siste utveg i tilfeller der menneskelige ressurser ikke strekker til? Spørsmålet er kanskje galt stilt. Forsvarere av Ritalin vil hevde at det sentralstimulerende middel vil ha den virkning at barnet gjøres mer tilgjengelig for kommunikasjon og terapeutiske forhold. Det er en påstand som ikke er mulig å bevise. Påstanden er betinget av hvilken definisjon man gir av fenomenet kommunikasjon og terapi. Ritalin kan gjøre et barn lettere å ha rundt seg, men det betyr ikke at det er like lett å være sammen med barnet. Intervju og observasjonsdata i denne studien tyder sterkt på at Ritalin fremmer underkastelse framfor åpen kommunikasjon og etablering av kontaktforhold. Denne virkningen av Ritalin er for øvrig belyst i forskjellige undersøkelser (Baugmann 1996, Swanson m.fl. 1992 og Taylor 1994).

Ritalin er uten tvil nyttig. Men det er først og fremst nyttig for de voksnes behov. Atferdsårsaker tilskrives individet selv. Eleven framstår ikke som et handlende og værende subjekt, men primært som objekt. Det er eleven det er noe galt med. En slik holdning vil sett fra elevens side bestyrke en negativ selvfølelse, der han/hun ser på seg selv som syk.

Ved å «redde» klassen eller familien ved å gi barnet Ritalin, dempes også andres problemer og skyld. Barnet påføres skyld. Det kan komme til å føle skyld i forbindelse med egen medisinering og «sykdom». Dette kan utvilsomt utvikle en uheldig selvoppfatning.

Effekten av Ritalin synes størst i tilfeller der det dreier seg om overopptatte foreldre og belastede lærere som har overfylte klasserom. Bruken av medikamentet synes å fungere som løsning eller alternativ til å forandre skolemiljø og skolesystem. Ritalin blir kortsiktig hjelp. Barnet blir lettere å kontrollere i skole og hjem uten at det er dokumentert effekt på skoleprestasjoner og psykososial fungering over tid. Valg av Ritalin er også et valg der voksnes kortsiktige interesse av ro går på bekostning av barns behov. Spørsmålet er ikke om Ritalin hjelper, men heller om det er nødvendig, fordi bruk av Ritalin kan innebære at man velger å ødelegge elevens hjerne for å oppnå et rolig barn.